I møte med mennesker som befinner seg i krise eller tynges av psykiske vanskeligheter, er det stadig mer tydelig at positiv forandring er noe man kan få støtte til, men dypest sett noe man må initiere selv for en varig effekt.
På mange måter ser det ut som om mye lidelse og sykdom kan avhjelpes med indre styrke og psykologiske bestrebelser i kombinasjon med en følelse av ansvar og påvirkningskraft i eget liv. Motsatt kan en avventende, unnvikende eller ansvarsvegrende holdning til egen sykdom forverre og kronifisere sykdom eller plassere oss i en offerposisjon i møte med livets motbør.
Evnen til å håndtere sykdom handler også om vår holdning til smerte. Når det kommer til psykisk smerte er dette elementet om mulig enda viktigere. Noen snakker om at vi lever i et samfunn hvor idealet er minst mulig smerte og motgang. Kanskje er dette et slags ”syndrom” eller uheldig bivirkning ved velferdssamfunnet? I verdens rikeste land ser vi for oss et liv med stor velstand, mye lykke og lite smerte. Dersom vi forholder oss til vårt indre liv på denne måte, risikerer vi å navigere i blinde når det kommer til vår psykiske fungering.
Følelsesmessig smerte kommer som et signal vi må lytte til, ikke som et fremmedelement vi bør ignorere eller medisinere bort. Noen mener at alt for mange i dagens samfunn unngår å konfrontere situasjoner og følelser som gjør oss vondt, selv om en slik konfrontasjon kan føre til vekst. Endring krever av og til at vi forholder oss til minner som fremkaller tristhet, sinne, angst, skyldfølelse, skam eller forlegenhet. (I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi har vi en oversikt over alle følelsene og deres funksjon. Hva forteller følelsene oss egentlig?). Poenget er på sett og vis at vi vokser når vi våger å se, akseptere, forstå og bære vanskelige og smertefulle følelser. Hver gang vi forsøker å sno oss unna vårt indre ubehag, blir vi på sett og vis fanget av unnvikelsen, noe som av og til kronifiserer lidelsen og avstedkommer et liv på ”flukt fra oss selv”.
I møte med lidelse er vi nødt til å fortolke lidelsen på en så riktig måte som mulig. Vi må møte lidelsen, undersøke den, leve den og deretter leve forbi den. Dersom vi ikke forstår lidelsen på en tilfredsstillende måte, men isteden forsøker å sno oss unna, blir vi fanget og fastlåst midt i smerten. Så lenge vi har en grunnleggende tendens til å unngå smerte, betyr det samtidig at det er vanskelig å få til en virkelig utvikling og vekst. Emosjonell smerte er vondt, og mange går til fastlegen for å få medisiner som demper de vonde følelsene. Vi tenker at livet handler om å unngå smerte og oppnå velbehag, mens egentlig selvutvikling handler om å tåle, forstå og bruke sine følelser på en konstruktiv måte. Det handler om å tåle både negative og positive følelser, og ikke flykte fra sitt indre liv. Ingen kan egentlig flykte fra sin egen skygge, og de som prøver, lever ofte et liv på flukt, noe som skaper både spenninger, utmattelse og andre symptomer. Vi skriver mer om denne problematikken i artikkelen som heter Lidelse som mulighet. Konklusjonen er at vi må forplikte oss til å konfrontere smerte for å være i stand til å endre oss.
For å konfrontere smerte og vanskelige følelser, må vi ha en viss grad av ”psykisk styrke”, og selvutvikling handler på mange måter om å trene opp vår mentale evner. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal trene på å tenke ”positivt” og smile for harde livet, men det betyr at vi skal trene oss på å møte vanskelige følelser og tanker uten å se en annen vei, gå til grunne i sorg eller fanges av negative livsmønstre. Mange føler at dette er et umulig prosjekt, ofte fordi deres antakelser om egne evner og egen verdi er korrumpert av vonde erfaringer, kritikk eller mobbing fra tidligere.
Dersom man lever på en idé om at man selv er mindreverdig eller dårligere enn andre, kan det også hende at man ikke tror man kan skape forandringer på egenhånd. Sannsynligvis ønsker man forandring og vekst, men dersom man møter et slikt prosjekt med en forventning om at løsingen skal komme ”utenfra”, er det sannsynlig at man blir skuffet. Det finnes få terapeuter som kan fortelle deg noe som skaper en inngående forandring i livet. En terapeut kan spore mennesker i nye retninger, men de viktigste oppdagelsene er de man gjør selv. Medisiner kan lette en depressiv tåke og hjelpe oss ut av apati og håpløshet, men medisiner endrer ikke vårt grunnleggende tankegods. I psykologi har man sett at det er mulig å endre sitt eget liv ved å endre fokus. Holdning og innstilling til livet påvirker våre livsprosjekter på avgjørende måter. Å endre følelser og tanker er noe man må gjøre på eget initiativ, og utenforliggende faktorer kan kanskje hjelpe oss litt på vei, men det finnes sjelden noen mirakelkur. Virkelig forandring skjer ”innenfra og ut” ikke ”utenfra og inn”, noe som er hovedtema i artikkelen En aktiv holdning til egen helse.
Hvis man virkelig ønsker en forandring, må man forplikte seg til å konfrontere smerten. For å konfrontere smerten må man vite at de tunge følelsene man våger å ta innover seg ikke ligger over terskelverdien for det man kan tåle. Her kan man få hjelp hos en terapeut til å møte vanskelighetene i passe ”doser”. Samtidig kan man bruke meditasjon og andre introspektive selvutviklingsstrategier til å opparbeide seg en erfaring på at det ”indre livet” ofte er diktert av ubevisste mønstre som styrer både måten vi tenker, føler og handler på. (Se artiklene Psykoterapi med seg selv samt vår samleside om midfulness meditasjon).
Når vi ser på oss selv som mindreverdige, er det ikke nødvendigvis en ”sannhet”, men en forståelse vi har om oss selv som blir virkelig fordi vi ”lever” den. Kanskje har vi begynt å betrakte oss selv som mindreverdige på grunn av noen bestemte hendelser i livet, eller som følge av noe destruktive relasjoner til andre mennesker som på sett og vis angrep vår selvfølelse med kritikk eller harde ord. Kritikken har kanskje blitt en del av vår egen selvforståelse, noe som lammer oss i depresjon og angst og likeledes hemmer vår vekst og utvikling. Dersom vi kan identifisere slike negative livsmønstre, se innover i oss selv og avsløre tankerekker og bekymringer som hemmer oss, har vi skiftet holding og posisjon. Istedenfor å være et offer for våre psykiske mønster, har vi blitt en observatør av disse mønstrene. Bevisstheten om egen mønstre er utgangspunktet for forandring. Når vi identifiserer tanker, følelser og negative mentale mønstre, stripper vi dem for muligheten til å styre vårt liv. Dette er både en smertefull og vanskelig prosess, men ikke umulig.
Det man bør vite om selvutvikling og forandring, er at det sjelden er en lineær prosess som peker oppover. Det handler ikke om å få det bedre og bedre, men om å våge å se seg selv og sitt indre liv på en mer oppriktig måte. Ofte vil det medføre mye mer smerte i en periode før man får det bedre.
Det er altså mulig å utvikle seg og skape positiv forandring i eget liv, men (selv)utvikling kan være utfordrende. I videosnutten under reflekterer jeg litt mer over våre muligheter og utfordringer i forhold til vekst og utvikling.
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Veldig bra artikkel!