Plastisk kirurgi og psykologi

Plastisk kirurgi og kosmetiske inngrep blir mer og mer vanlig. Spørsmålet er om man kan justere på utsiden for å få det bedre med seg selv. Hvordan er forholdet mellom utseende og selvfølelsen?

Kosmetisk kirurgi eller plastisk kirurgi er medisinske inngrep for å reparere synlige fysiske skader og misdannelser eller forme kroppen og forandre utseendet etter kulturelle skjønnhetsidealer. Denne typen inngrep har en lang historie, helt tilbake til antikken i Hellas, men bruken har likevel vært begrenset på grunn av mangel på effektiv bedøvelse. I dag er plastisk kirurgi en multimilliard-business, og flere og flere kvinner og menn legger seg under kniven. Tall fra USA viser at det ble gjort nesten 11,7 millioner kosmetiske inngrep av både kirurgisk og ikke-kirurgisk art i 2007. Det er en økning på 457% dersom man sammenligner med tilsvarende statistikk fra 1997. Leser man på hjemmesidene til aktører som tilbyr kosmetisk kirurgi, er det åpenbart at dette fenomenet har blitt allemannseie, også her i Norge. Mange angir at de blir mer tilfreds med seg selv, får et bedre selvbilde og en styrket selvfølelse ved å forandre på utseende. Som klinisk psykolog og psykoterapeut jobber jeg også med menneskers selvfølelse og selvbilde, men jeg opererer uten kniv. I denne artikkelen vil jeg forsøke å reflektere over plastisk kirurgi med psykologiske briller.

 

Hvordan påvirkes selvbilde av utseende?

Flere-virkeligheterSannsynligvis er det slik at selvbilde og utseende henger sammen på finurlig vis. Dette tema kan føre tankene i retning av den kjente filosofen Bertrand Russell som argumenterer for at mennesket har to hoder(!) Vi har et hode i den ytre virkeligheten, også har vi vår egen mentale modell av dette hodet. Poenget er at vi alltid tolker oss selv gjennom et ”mentalt operativsystem”. Vi ser oss selv og verden på en bestemt måte som dypest sett er diktert og farget av våre tidligere erfaringer. Vi lærer å kjenne oss selv via våre relasjoner, og våre tidligste relasjoner blir ofte toneangivende for selvforståelse, selvtillit, selvfølelse og livsperspektiv senere i livet. Dersom vi vokser opp med mye kritikk, uvennskap, svikt eller mobbing, vil dette påvirke vårt psykiske operativsystem på en negativ måte. Vi kommer til å kode våre nye erfaringer i lyset av våre gamle, og vi risikerer å møte tilværelsen (og oss selv) med alt for mange snevre, fryktsomme og negative fortolkninger. Av og til tror jeg dette kan føre til at vi føler oss mindre attraktive rent fysisk sett, men utseende fungerer da mer som en håndgripelig konkretisering av et underliggende følelsesmessig problem.

Når man i slike tilfeller oppsøker en klinikk for plastisk kirurgi på jakt etter en slags følelsesmessig tilfredshet, er det kanskje nærliggende å anta at en estetisk operasjon representerer en litt for enkel løsing på et problem som stikker dypere. Det kan hende at justeringer av utseende har en minimal og høyst midlertidig effekt i et slikt scenario. Hvis problemet dreier seg om et mentalt operativsystem som er svertet av vonde erfaringer, og hele tiden forkludrer individets selvoppfattelse med negative innsmett, kan det hende at justeringer på utseende blir en vikarierende (eventuelt falsk) løsning på et problem som egentlig knytter seg til personens grunnlegende selvfølelse. Da kan det også hende at man justerer og justerer på utseiden, men egentlig aldri finner den tilfredsheten man søker, simpelthen fordi man leter på feil sted. Samtidig må man påpeke at en slik forståelse av problemet absolutt ikke gjelder alle. Hvis man tenker at alle som legger seg under kniven kompenserer for lav selvfølelse ved å pynte på fasaden, gjør man seg sannsynligvis skyldig i en grov generalisering og en ennå mer graverende psykologisering av fenomenet.

 

Kan plastisk kirurgi hjelpe en person å få det bedre med seg selv?

Miste SelvtillitSom psykolog og terapeut tror jeg det er sant at våre erfaringer gjennom livet skriver seg inn i vårt «mentale bibliotek» og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Jeg tror vi blir kjent med oss selv gjennom andres tilbakemeldinger. I denne sammenhengen tror jeg også at en synlig eller kroppslig ”skavank” kan anstifte en dyp følelse av annerledeshet som fungerer sosialt hemmende. Hvis det da er mulig å gjøre noe med denne annerledesheten, eksempelvis ved hjelp av kirurgi, tror jeg det kan ha en heldig effekt for personens selvbilde og selvfølelse. Jeg tror imidlertid det er uhyre vanskelig å skille mellom de tilfellene som vil ha en god og varig hjelp av kirurgi, og de tilfellene som leter etter en indre balanse utenfor seg selv, og dermed jakter etter ”lykke” på feil sted.

Kanskje er det slik at en solid selvfølelse, evnen til å hvile i seg selv og akseptere seg selv, ikke er noe man kan kjøpe for penger. Innenfor psykologien tenker man ofte at virkelig forandring er noe som kommer ”innenfra og ut”, ikke ”utenfra og inn”. Det man kan kjøpe eller få utenfra, enten det er piller, rus, støttende ord, trøst, mer ting, nye klær eller kosmetisk kirurgi, kan ha en dempende effekt på et misfornøyd sinnelag, men ofte er det slik at varig forandring er noe som må starte på innsiden og ta utgangspunkt i det mentale operativsystemet som individet filtrer alle sine opplevelser gjennom. En av de som har uttalt seg tydeligst om dette i media, er den kjente glamourmodellen Lena Alexandre Øien: ” Nei, jeg fikk ikke bedre selvtillit av silikonpuppene. Det er en kortvarig rus, akkurat som å kjøpe seg en Porsche: Det er veldig kult i begynnelsen, men så kommer hverdagen”.

 

Stemmer det at skjønnheten kommer innenfra?

At skjønnheten kommer innenfra er et forslitt uttrykk med status som klisjé, men fra terapirommet har jeg erfaring med at dette ikke bare er en metafor eller en klisjé, men en ganske konkret ”sannhet”. I vellykket psykoterapi eller selvutvikling har mennesker fått det bedre med seg selv, og ved flere anledninger har jeg sett at de også har endret utseende. Jeg tror at selvutvikling blant annet handler mye om å akseptere seg selv, tåle sine følelser, forstå sine behov og dernest våge å møte livet med mer fleksibilitet og åpenhet enn før. Noen mennesker møter verden med en mur av mistillit på grunn av gjentatte svik og vonde erfaringer. Noen lever selvfølgelig i krig og fattigdom og har ingen andre mulighet. Men i vårt land er det mange som egentlig lever relativt trygt, men mangel på ros og støtte har gitt dem liten tro på seg selv, samtidig som mange skuffelser anstifter en holdning som hele tiden er forberedt (forventer) det verste. Skepsis og mistillit spiller på lag med frykt, og frykt synes i ansiktet. Ved å se innover i seg selv kan man få øye på den veven av tanker og følelser som gjør at man lever livet på et bakteppe av frykt. Når vi oppdager dette, kan vi også avsløre de koblingene som genererer mer frykt enn nødvendig, og gradvis kan man senke skuldrene, akseptere seg selv, oppøve mer tillit og medfølelse, og musklene i ansiktet kan begynne å slappe av. Det fører til at vi rent faktisk blir vakrere.

 

Er det mange som mener de har et dårlig selvbilde på grunn av utseende?

SpiseforstyrreslerHer har vi ingen tall vi kan flagge, men vi har erfaring fra psykiatrisk poliklinikk. I psykisk helsevern har vi mange klienter som opplever at utseende spiller en avgjørende rolle i forhold til deres selvtillit eller selvfølelse. Dette gjelder på tvers at de fleste diagnosegrupper, men de tydeligste eksemplene finner vi i spekteret av spiseforstyrrelser. Jeg har blant annet hatt noen klienter med såkalt dysmorfofobi som karakteriseres av en overdreven opptatthet av en innbilt, eventuelt reell, men minimal defekt i utseende. Pasienter med dysmorfofobi lider av en intens, smertefull opplevelse av å ha en eller flere utseendemessige defekter. Dette på tross av et normalt ytre. Sykdommen ledsages blant annet av nedsatt sosial og yrkesmessig fungering, sameksisterende psykiatriske lidelser og selvmordsproblematikk. I møte med disse klientene er det slående hvor stort sprik det er mellom deres egen oppfattelse av sitt utseende og min oppfattelse av det samme utseende. Jeg husker spesielt godt en person som var direkte vakker, mens hun selv hadde en inderlig opplevelse av å se ut som et monster. En slik himmelropende diskrepans gjør i alle fall at jeg aksepterer argumentet til Russell om at mennesket har minst to hoder. Hennes opplevelse av sitt eget utseende korresponderte over hodet ikke med omgivelsenes betraktinger. Da kan man si at det er hennes sannhet og hennes valg, men det var en sannhet som isolerte henne fra omverden og medførte kraftige depresjoner.

Anoreksi er et annet fenomen hvor nettopp utseende spiller en vesentlig rolle i symptombildet. Et av problemene til anorektikeren er kanskje en manglende erkjennelse av at de har ”to hoder”, akkurat som alle andre mennesker. De betyr at de antar at den ”tykke figuren” i speilet er en direkte refleksjon av virkeligheten, mens det i realiteten er hjernens fortolkning av speilbildet, og at denne fortolkningen kanskje er korrumpert av mentale fortolkningsmodeller styrt av et urettmessig lavt selvbilde, frykt for å bli voksen, livsangst eller hva det enn er som gjemmer seg bak det rent synlige symptomet som handler om å nekte eller kontrollere matinntak.

Fra spiseforstyrrelse til selvmord2I møte med spiseforstyrrelser kan det hende at pasientens mentale perspektiver på seg selv, sin egen verdi og kompetanse er forkludret av vonde opplevelser og livserfaringer. De mentale modellene er med andre ord så forringet at de skader pasientens livsførsel og livsglede på katastrofale måter. Psykoterapiens anliggende er derfor å modifisere dette gjennom åpen og empatisk dialog fundert på trygghet i en atmosfære farget av håp og en gjennomgripende idé om at forandring er mulig. Ofte handler det om evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Det handler om å føle seg kompetent til å leve et liv, og verdifull nok til å ta plass, istedenfor å forsøke å forsvinne ved å nekte seg mat eller kontrollere følelser ved hjelp av rigide spise- og treningsregimer.

I denne og flere andre kategorier av ulike psykiske plager, dukker det av og til opp ideer om at lykke er noe man kan oppnå ved å tilstrebe noe konkret. Noen tror at lykke finnes når de veier under 30 kilo, andre tror de blir lykkelige av å vinne Birkebeinerløpet, og noen mener kanskje at lykken kommer med større pupper. Jeg vil ikke si at de tar feil, men ofte tror jeg slike livsprosjekter kan representere en blindvei eller en unngåelse av de egentlige utfordringene.

 

Hva bør aldersgrensen være for å få utført plastisk kirurgi?

Kosmetisk kirurgiI Pasientrettighetsloven (§ 4-3 første ledd b)) står det at den helserettslige myndighetsalder er 16 år. Det betyr at ungdom som har fylt 16 år i utgangspunktet har rett til å ta beslutninger i forhold til egen helse. Imidlertid er det i forarbeidene til pasientrettighetsloven gitt eksempler på avgjørelser som ikke kan tas før fylte 18 år. Som ett eksempel er det nevnt behandling som ”ikke kan omgjøres”, for eksempel plastisk kirurgi. Psykolog Marianne Iversen i Bergen har tidligere uttalt i media at hun skulle ønske aldersgrensene for å få utført plastisk kirurgi kunne bli høynet? Hun mener unge jenter spesielt kunne blitt spart for kniven om de fikk mer tid til å la tankene modnes og får muligheten til å ta en avgjørelse på et bredere og dypere grunnlag. Er det bedre at en kvinne på 50 tar en ansiktsløftning enn at en kvinne på 18 tar en brystforstørrelsen?

Dette er selvfølgelig også vanskelige og kompliserte spørsmål. I forhold til det Marianne Iversen mener, er jeg til dels enig. Barn og ungdom er i stadig forandring både på innsiden og på utsiden. De beveger seg fra det ene utviklingstrinnet til det neste, og dermed befinner de seg i en slags kontinuerlig forandringsprosess. Ved overgangen til et nytt utviklingstrinn økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet fordi evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig svekket. Stadige forandringer skaper også følelsesmessige svingninger og i en slik prosess er det vanskelig å finne ut hvem man er. Ungdomstiden er derfor en periode full av identitetskriser hvor det store spørsmålet hele tiden melder seg: ”Hvem er jeg?” Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig forandrer seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man finner ikke noe stabilt å lene seg til på innsiden, og dermed begynner man å lete på utsiden. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer. Et samfunn med høythengende krav til kropp og utseende, og muligheter for en ”quick fix”, tror jeg kan bli både uheldig og dyrt for noen ungdommer. Man sier at hjernen og vår personlige utvikling rent biologisk sett ikke er ferdig før vi er 23 år, og kanskje bør man avvente de helt store inngrepene før man ser hvor man ”lander”?’

 

Trenger man en psykolog eller en kirurg?

Psykoterapi eller psykofarmakaSpesielt den Østlige psykologien vil påpeke at vi ikke finner «lykken» ved å justere på «utsiden». I denne tradisjonen snakker man om at det er vårt eget Ego som stadig skaper nye historier og labyrintiske plott som på finurlig vis forhindrer lykke. Ego lurer oss med på stilltiende forestillinger om at lykke først kan oppnås når vi får ”dette” eller oppnår ”dette”. Et ego i underskudd vil lete etter noe for å føle seg «hel», og her antar man at mange mennesker hviler for mye av sin egenverdi i noe som ligger utenfor dem selv, enten det er status, penger, kunnskap, utseende eller noe annet forgjengelig. Det er ofte et sårbart prosjekt, og målet i mye psykologi og selvutvikling handler om evnen til å hvile i seg selv. I mange tilfeller tror jeg vi forsøker å pynte på fasaden i et slags vikarierende prosjekt for å skape balanse på innsiden, og da kan det hende at kirurgi bare er en forførende blindvei. På en annen side kan ikke alt «psykologiseres», og som nevnt tror jeg det finnes mange eksempler hvor estetisk kirurgi kan ha en veldig god effekt. Dernest tror jeg det er uhyre vanskelig å skille de ulike tilfellene fra hverandre. Jeg vil være skeptisk til en kirurg som uten spørsmål eller etiske overveielser utfører det kunden ber om, men jeg ville være like skeptisk til en psykolog som gjør alle problemer om til noe psykisk.

Det Østlige psykologien poengterer også at Ego er en mental konstruksjon som på sett og vis binder oss til livet på en litt slitsom måte. Tanker og bekymringer har en tendens til å forankre oss i minner fra fortiden eller føre oss mot bekymringer for fremtiden. Dersom fokus hele tiden ligger på noe man skal få eller oppnå der fremme, eksempelvis den perfekte kroppen, risikerer vi å gå glipp av livet her og nå. Dersom man bestemmer seg for en kosmetisk operasjon, eller trenger for å nå et bestemt mål, men opplever at målet eller resultatet ikke fremkaller den tilfredsheten man hadde ønsket seg, kan det hende man er på jakt etter ”lyke” på feil sted. Spesielt hvis dette gjentar seg gang på gang, og man stadig setter seg høyere mål eller foretar nye operasjoner, tror jeg i alle fall det er viktig å stopp litt opp og vurdere om man er på rett spor.

I en psykologisk ramme kan man også si at forskjellen mellom virkeligheten og vår egen oppfattelse av vårt perfekte Selv, er nettopp den forskjellen som i noen tilfeller kan gjøre regnskap for tap av selvtillit. Det å være i stand til å se forskjellen og gi slipp på det perfekte selvbilde – akseptere seg selv – er å gjenvinne seg selv, og alt det verdifulle som følger med. Når vi holder fast ved et bilde av oss selv som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva vi egentlig er, eller gjør spesielle inngrep for å tilfredsstille et ideal, setter vi oss selv i en posisjon som er vanskelig å opprettholde, mentalt krevende og stadig truet i forhold til tap av selvtillit. I slike tilfeller tror jeg man finner bedre og mer varige løsninger i psykologien enn i kirurgien.

Når den psykiske programvaren er skadet av vonde erfaringer og uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Det er på mange måter psykoterapiens forse. Hvis man forholder seg til tanker og følelser som sier at man vil bli mer tilfreds med seg selv med en ny nese, kan det selvfølgelig hende at det stemmer, men det kan også hende at nesen har blitt det synlig symbol på en problem som kanskje er mer eksistensielt.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Hvis man ikke trives med sitt eget speilbilde, gjør det nok noe med ens indre landskap, vil jeg tro.. Å få fikset litt på fasaden, og jeg sa litt, for velværets skyld, kan være viktig for den det gjelder. Men å tro at et pent ytre gjør et indre landskap bedre er å tro på julenissen, der er det nok andre ting som må til, og da tenker jeg ikke på piller..

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here