Religion og psykologi

Historisk sett har nok religion vært ”the only game in town” i forhold til menneskets eksistensielle behov, men kanskje kan psykologien by på vel så meningsfulle samtaler om livet, døden og våre åndelige behov?

Sondre Risholm Liverød

mar 12, 2012

Vi er rike med stor velstand, men noen vil hevde at vi er fattige på åndelighet. Stadig flere moderne mennesker har ikke lenger religion som sin eksistensielle plattform. For disse fungerer den religiøse mytologien som en kulturell bagasje, men ikke som portåpner til de åndelige dimensjonene ved livet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har gjort oss uavhengig av åndelighet i et moderne samfunn, men kanskje mangler vi en arena hvor de eksistensielle spørsmålene kan forvaltes og kultiveres i tråd med vår tid. I denne artikkelen skal vi se på det tomrommet som kanskje oppstår når de religiøse fortellingene mister sin betydning, og spørsmålet er om psykologien kan bidra som leverandør for ”åndelig føde”.

Den moderne æra har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. I dag har mange liten tiltro til ”de store fortellingene”. Tradisjonelt sett har søkende mennesker som leter etter mening med livet, betydningsfulle symboler eller et bilde på håp og positiv kraft, funnet religion som et eksistensielt holdepunkt og en åndelig forklaringsmodell på livets mysterier. Når disse fortellingene gradvis vannes ut, er det sannsynlig at kirken mister noe av sin posisjon.

Selv om moderne tider har vannet ut troen på en personifisert guddom, har mange av oss fremdeles et stort behov for en slags åndelig overbygning på våre livsprosjekter. Irvin Yalom er opptatt av at alle mennesker fra tid til annen kommer i kontakt med de ultimate spørsmålene: Det dreier seg om døden, frihet, ensomhet og meningen med livet. Disse eksistensielle grunnvilkårene er forbudet med angst, og Yalom vil hevde at ”religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe eksistensiell angst” (2007, p. 39). Ettersom den eksistensielle angsten finnes over alt, finnes også religion over alt, og i et slikt lys blir det åpenbart at vi ikke er skapt av Gud, men at guddommer er noe vi selv skaper som en psykisk skanse mot virkelighetens harde hånd og faren for meningsløshet.

I kjølevannet av en slik erkjennelse, blir Gud utsatt for en revisjon og en slags privatisering i det moderne samfunn. Finn Skårderud peker på at forholdet mellom Gud og mennesket blir snudd på hodet. Vi skaper Gud i vårt eget bilde, og på den måten blir Gud, tidligere gestaltet som en ytre autoritær instans, forvandlet til en indre stemning eller følelse. Moderne mennesket har hver sin Gud, og spiritualitet blir en samlebetegnelse på det vi ikke vet, samtidig som den personlige Guden hjelper oss å ”overleve” når de eksistensielle grunnvilkårene flekker tenner.

Yalom (denne utg. 2007) peker videre på at religion stammer fra ordet religare som betyr ”å binde sammen”. Det handler om menneskets behov for fellesskap, og på dette punktet finner vi kanskje en fellesnevner mellom psykoterapi og religion. I psykoterapien er nettopp forholdet og kontakten mellom mennesker i sentrum. Terapeuter er opptatt av en autentisk og ”ekte” kontakt til sine pasienter. Den mellommenneskelige relasjonen er ofte terapiens nedslagsfelt samtidig som mange terapeuter ser på relasjonen som terapiens viktigste verktøy. Symptomer på psykopatologi innebærer ofte et element av isolasjon og ensomhet, og terapiens oppgave sentreres rundt pasientens evne til å initiere, opprettholde og utvikle betydningsfulle relasjoner. Det handler om å bli sett, se den andre og se seg selv. ”Sammenbindingen” utgjør i så henseende omdreiningspunktet innenfor både psykoterapi og religion.

En religiøs person finner sannsynligvis både trøst og en slags eksistensbekreftelse ved å ha Gud som et udødelig livsvitne. Kirken tilbyr sammenbinding gjennom fellesskap på mange forskjellige måter og nivåer. I en moderne individualistisk kultur er dette noe mennesket trenger, men som nevnt finnes det mange som mangler tiltro til den definerte troslæren knyttet til eksistensielle spørsmål. Likevel betrakter de seg som religiøse eller åndelige, uten at de identifiserer seg med fortellingene om Gud, Jesus, Allha, Jehova og så videre. Noen kaller det ”religion smurt tynt utover”. Kanskje er det denne gruppen mennesker som gradvis tar avstand fra kirken og religiøse doktriner, og deretter søker mot andre arenaer for utøvelse av sin ”åndelighet”.

I en tidligere artikkel skrev jeg om Det psykologiske bryllupet. Her ble jeg bedt om å være seremonimester i et bryllup for to mennesker som ønsket høytidelighet, men ikke hadde noen tilhørighet i religion. Brudeparet som henvendte seg var to ”(post)moderne” mennesker. De hadde ingen Gud, men snarere en type åndelighet de erfarte innenfra – en følelse. For dem var valget om ekteskap basert på en slags erkjennelse av at dagens krav til individualitet og selvstendighet ga grobunn for en ubehagelig ensomhet. De ønsket seg et betydningsfullt og ”hellig” fellesskap. Kanskje er noe av det viktigste for mennesket å ha en sammenhengende og betydningsfull opplevelse av seg selv og sitt liv. Religion kan besørge dette behovet, men for dette brudeparet hadde de religiøse fortellingene mistet sin betydning for lenge siden. De etterspurte i så henseende en alternativ fortelling som kunne harmonere med deres kjærlighetsforhold samt gi en form for gjenklang hos den inviterte forsamlingen. Kanskje er det nettopp ved høytidelige anledninger som giftemål at denne åndeligheten trenger et språk og en praksis som ikke er forankret i tradisjonell troslære og bibelske programforpliktelser.

Yalom påpeker altså at religion er noe som blant annet oppstår for å lindre eksistensiell angst. I terapi er det ofte et mål at klienten skal tåle, forstå, ta ansvar for og våge følelsesmessig ubehag, og det innebærer ofte et møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Dersom vi legger frykten for døden, meningsløshet, frihet og ensomhet i fanget på Gud, vil Yalom sannsynligvis mene at det er en unnvikelsesmanøver vi ikke er tjent med på lengre sikt. Å tro at etablert religion er den beste leverandør for åndelig føde, er kanskje en feiltakelse. Historisk sett har nok religion vært ”the only game in town” i forhold til menneskets eksistensielle behov. Jeg tror imidlertid at psykologien kan by på vel så meningsfulle samtaler om livet og døden, uten at man forplikter seg til religiøs metafysikk slik det fremstår i mye av den etablerte troslæren innenfor eksempelvis islam, kristendom eller jødedom.

Dersom Yalom (denne utg. 2007) har rett når han hevder at ”sammenbinding er en god fellesnevner for alle former av samtidens åndelige søken” (p. 47), er det ikke utenkelig at psykologien kan spille en viktig rolle. Her har vi behov for en psykologisk stemme som ikke snakker om patologi, men som snakker om menneskets eksistensielle vilkår og utfordringer knyttet til det å skape mening og samhørighet i livet. Det kan hende at ”det psykologiske bryllupet” kan fungere som et eksempel på dette. Utfordringen er kanskje å finne flere arenaer hvor psykologien kan være med på å skape meningsfulle narrativer som en slags ”åndelig føde”, blant annet for mennesker som mener at troslæren er tvilsom og oppdiktet for å lindre eksistensiell angst, men likevel har behov for et språk, en praksis og en arena for ”sammenbinding”.

Innenfor psykologien har vi navn som Frankl, Maslow, Jung, Yalom, Linehan og Kabat-Zinn, og dette er psykologiske åndsarbeidere som gir språk og praksis til menneskets eksistensielle behov og søken. Maslow var opptatt av å vise at åndelige verdier har naturalistisk mening. I følge Maslow er ikke åndelighet eksklusivt for organisert religion, men et fenomen som sorterer under en form for utvidet vitenskap. Maslow snakket om høyere nivåer av bevissthet, høydepunktsopplevelser og selvrealisering av transcendental natur. Når vi finner en balanse i livet, oppstår det en ny type behov, og det var disse Maslow var opptatt av. Disse behovene kan kanskje kalles spirituelle fordi de strekker seg langt utover våre egoistiske behov. De strekker seg mot noe som overgår vår individualitet, og i så henseende representerer det en åpenhet og utvidelse av bevisstheten som er større enn oss selv, men ikke nødvendigvis betinget av en ekstern Guddommelighet.

I senere tid er psykologien også inspirert av de Østlige visdomstradisjonene hvor meditasjon og mindfulness har dukket opp som viktige verktøy i selvutvikling. Meditasjon er en praksis som på sett og vis kultiverer de ”dypere lagene i vår bevissthet” og det kan avstedkomme en indre ro. Mennesker med erfaring fra meditasjon snakker av og til om en indre stillhet, og det er åpenbart opplevelser med et slags spirituelt tilsnitt.

Poenget er at psykologien både har fortellinger og praksis som kan stimulere menneskets åndelige behov, og fordelen er at psykologien kan tilby dette uten å henfalle til noe form for religiøs forpliktelse eller alternativ livsanskuelse.

Flere artikler om menneskets eksistensielle grunnvilkår:

Irvin Yalom

Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.

I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden, ansikt til ansikt. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”.

I videoene under snakker Yalom først om psykoterapi. Deretter følger et lengre intervju om Yaloms tanker rundt religion, eksistensiell psykoterapi og død.