Selvpsykologi

Heinz Kohut grunnla selvpsykologi. Selvet representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. Skader på Selvet kan føre til psykose, nevrose eller narsissistiske personlighetstrekk.

Helt frem til slutten av 60-tallet var Heinz Kohut anerkjent og respektert innenfor det tradisjonelle psykoanalytiske miljøet. Gradvis begynte han imidlertid å uttrykke en del motforestillinger mot det analytiske rammeverket, noe som resulterte i utviklingen av en ny retning som ble kalt selvpsykologi. Denne teorien er psykodynamisk forankret med røtter i psykoanalysen, men skiller seg også på vesentlige punkter i forståelsen av menneskets psykiske apparatur. Selvpsykologi etablerte seg som en egen retning innenfor psykologifaget i 1977 etter at Kohut publiserte boken ”The restoration of the self” (Schlüter & Karterud, 2002, p. 39).

En teori om menneskets Selv

I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske landskap. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”. Fornemmelse av å ”være seg selv” eller føle en viss sammenheng i oss selv og vårt forhold til tilværelsen (med fortid, nåtid og fremtid) tas ofte for gitt. Det er ikke noe vi reflekterer over til daglig, med mindre vi mangler en slik følelse av sammenheng og helhet. Som regel er vi ganske umiddelbart til stede i våre opplevelser og livsprosjekter uten å tenke over dette. Til daglig tenker vi sjelden over vår egen tilblivelsesprosess som en strøm av erfaringer, følelser og tanker som på sett og vis må integreres på en måte som gir oss en følelse av helhet. De færreste opplever seg selv som en tilfeldig og uorganisert ansamling av tilfeldige følelser, assosiasjoner og opplevelser uten noen sammenheng. Dersom vi opplever oss selv som en kaotisk blanding av masse bruddstykker uten noe organiserende prinsipp som hjelper oss å håndtere nye erfaringer, vil vi sannsynligvis ha store problemer og ha en intens følelse av fragmentering og forvirring.

For Kohut er Selvet navnet på psykiske strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. Selvet har en viktig og fantastisk egenskap til å romme og integrere følelser, tanker og vår egen historie, og dette foregår stort sett som en automatisk prosess. Selvet besørger en tiltrengt sammenheng i menneskelivet, og det sørger for at vi ikke trenger å lære oss selv eller tilværelsen å kjenne på nytt hver morgen når vi våkner til en ny dag.

Selvet kan kanskje forstås som en vesentlig del av menneskets personlighet, men Kohut var ikke spesielt opptatt av personlighet som begrep. Han mente at personlighet var et mer generelt og overfladisk konsept, i motsetning til Selvet som i Kohut sin teori representerer selve kjernen i menneskets personlighet. (Consolini, 1999; Kohut, 1984, p. 99;  Schlüter & Karterud, 2002, p. 43).

I psykoanalytisk teori forstår man menneskets psyke som et samspill mellom id, ego og superego, noe Kohut betrakter som en slags unødvendig abstraksjon. Han er ikke direkte uenig i den psykoanalytiske teorien på dette området, men han vier den heller ikke så mye oppmerksomhet i sitt eget arbeid. Han forstår etter alt å dømme id, ego og superego som totalt forskjellige systemer som ikke kan sammenlignes med Selvet, men han har uttalt at disse ulike konseptene kanskje kan komplimentere hverandre. Hovedstikkordet i Kohuts selvpsykologi er uansett Selvets strukturer, og han understreker at selvet ikke er en psykisk mekanisme som sådan, men psykiske strukturer som er langt mindre abstrakte enn de ulike konseptene i klassisk psykoanalyse.

Følelsen av sammenheng

Innenfor selvpsykologi er ”selv-kohesjon (self cohesion”) eller sammenheng i Selvet den ideelle psykiske tilstanden for mennesket. Det motsatte er et fragmentert Selv, noe som i bunn og grunn er utgangspunktet for ”psykisk lidelse” i følge Kohut. For å utvikle den tiltrengte og ureflekterte følelsen av sammenheng og helhet, trenger mennesket et såkalt ”konsolidert kjerneselv”. Det betyr rett og slett at Selvet har styrke nok til å ta innover seg også de vanskelige opplevelsene og følelsene og integrere dette på en adekvat måte. I møte med kriser og overbelastende situasjoner hender det at mennesker ikke ”makter” å ta innover seg virkeligheten på en realistisk måte, men isteden holder en mer direkte erkjennelse av vanskelige følelser, tanker eller hendelser på avstand, noe som kan forhindre at det problematiske materialet ikke blir integrert. I så måte risikerer vi at vanskelige følelser og impulser blir liggende i skyggen av bevisstheten og utenfor Selvets koordinerende virksomhet. Resultatet kan være at vi plutselig opplever angst eller sterkt ubehag uten helt å vite hvorfor. Mareritt kan være et eksempel på psykisk materiale som ikke er inkludert og integrert på en god nok måte i Selvet, og derfor kan det ramme oss plutselig og frarøve oss følelsen av oversikt, kontroll og sammenheng i opplevelsen av oss selv og våre emosjonelle reaksjoner.

Dersom kjerneselvet på en eller annen måte er skadet, kan fragmenteringen bli så omfattende at Selvet nærmest går i oppløsning, noe som kan forårsake psykose. Dette kan videre resultere i en følelse av å være fanget i en ødelagt kropp som reagerer uforutsigbart og derfor virker fremmed. Det kan også skape en følelse av at andre dirigerer eller influerer på våre tanker, følelser og handlinger, noe som igjen gestalter fornemmelsen av å ikke oppleve en forståelig sammenheng i oss selv (Kohut, 2000, p. 99;  Schlüter & Karterud, 2002, p. 43).  Å føle at noen andre styrer oss utenfra eller påvirker tankene våre i ulike retninger, er også et kjennetegn ved noen tilfeller av psykose og schizofreni.

Psykosen

Les mer om psykose
Les mer om psykose

Selvpsykologien, i regi av Kohut, snakker også om tre kategorier av mentale lidelser, noe som alltid innebærer at selvets funksjonelle frihet på en eller annen måte er ødelagt eller hemmet. Den første kategorien er psykosen. Kohut mener at psykosen er et resultat av en tidlig oppvekst hvor kjerneselvet ikke fikk anledning til å utvikle seg. Barnet fikk ikke nok trygghet, ble ikke bekreftet nok eller utsatt for traumer, noe som skapte så store forstyrrelser i utviklingen at muligheten for en mer sammenhengende selvfølelse og selvforståelse ble korrumpert.

Den narsissistiske personligheten

Les også: Hvordan utvikles narsissisme
Les også: Hvordan utvikles narsissisme

Den neste kategorien sentreres rundt en teori om den narsissistiske personligheten og atferdsforstyrrelser. Her har det allerede fra tidlig alder utviklet seg et kjerneselv, men utviklingen er ufullstendig. Grovt sett kan man si at Selvet utvikles som følge av andre (og gjerne omsorgspersonenes) kjærlige tilstedeværelse, anerkjennelse, empati og evne til å sette realistiske og tydelige grenser på en vennlig måte. Dersom det foreligger enten empatiske mangler hos foreldrene eller andre forhold som gjør at barnet ikke får gode nok utviklingsmuligheter, risikerer man at Selvet blir ufullstendig, noe som senere i livet skaper en sårbarhet og kanskje en avhengighet av andres stadige bekreftelser. I så tilfelle risikerer man at selvet reagerer på narsissistiske krenkelser med et slags midlertidig sammenbrudd, svekkelse og en påtrengende følelse av indre disharmoni.

Nevrosen

Den siste kategorien av psykiske forstyrrelser kaller Kohut for den ”klassiske overføringsnevrosen” eller den ”strukturelle-konflikt nevrosen.” (Kohut, 1984, pp. 8-11). Overføringsnevrose eller ”transference neuroses” er egentlig et begrep introdusert av Sigmund Freud i 1914. Det handler dypest sett om udekkete behov gjennom barnets oppvekst eller uløste konflikter med sentrale personer gjennom oppveksten. Problemet er deretter at konfliktene kan gjenspilles på nytt i andre betydningsfulle relasjoner. Man risikerer å belemres med ulike infantile behov i møte med andre mennesker i voksen alder. Man kan føle en sterk avhengighet til enkelte mennesker, idealisere andre på en måte som er urealistisk eller ønske en type omsorg fra andre som ikke svarer til alminnelige sosiale koder og lignende.

Les også: Nevrotikeren
Les også: Nevrotikeren

Heinz Kohut har vært en innflytelsesrik bidragsyter til psykologisk teori, og hans bøker er både teoretisk og terapeutisk relevante. Selvpsykologien står også i dag som fundament for mange nyere teorier og forståelser av menneskets psyke og psykoterapeutisk virksomhet. Man tenker ofte spesielt på empati og evnen til å bekrefte pasienten som sentrale virkemidler i sammenheng med Kohut og selvpsykologi. Ofte er det Kohut man refererer til ved rommende, empatiske og støttende intervensjonsstrategier.

Det som skiller ulike terapiformer fra hverandre i fagfeltet, er ofte hvor de plasserer sitt hovedfokus rent teoretisk sett i forhold til støttende kontra mer endringsfokuserte intervensjoner. De fleste terapiformer har som regel begge elementene i seg, men de bygger ofte sine teorier med en slags hovedvekt på enten støttende eller endringsfokuserte intervensjoner. I denne sammenheng har den klassiske debatten stått mellom Kernberg og Kohut hvor førstnevnte assosieres med endring og krav til bevegelse, mens sistnevnte fokuserer behandlingen mer mot støtte, bekreftelse og en trygg og bærende relasjon. Etter alt å dømme er dette først og fremst et slags akademisk fremsatt motsetningsforhold mellom to teoretikere, mens man i praksis sannsynligvis vil se at de som klinikere beveger seg på et kontinuum mellom støttende intervensjoner og intervensjoner av mer utfordrende og korrigerende karakter. En terapisituasjon vil som regel alltid påkalle støttende intervensjoner når pasienten er følelsesmessig opprørt (for å dempe det emosjonelle trykket og gjøre de høyere kognitive funksjonene tilgjengelige), mens man i faser av mer stabil terapeutisk relasjon i større grad vil forsøke å bruke de høyere kognitive funksjonene som utgangspunkt for innsikt og eventuelt en ”viljestyrt” korrigering og endring av pasientens maladaptive reaksjoner. Sånn sett speiler psykologisk behandling på mange måter menneskets behov i tidlig utvikling: Barnet trenger omsorg, empati og føringer, heter det hos Young og Klosko (1995).

Kilder

Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. […] Sannsynligvis finnes det flere veier inn til ulike former for uheldig narsissisme. Blant annet ser man at barn som i liten grad møter motstand, blir hjulpet og ivaretatt så mye at utviklingen av egne ferdigheter undermineres, blir tilfredsstilt umiddelbart og sjelden frustrert av sine foreldre, kan utvikle en unyansert oppfattelse av egen innflytelse og viktighet i tilværelsen. Det å bli voksen handler også om å oppdage at foreldrene og andre mennesker har egne behov, og at vi ikke er tilværelsens midtpunkt. Man må ta hensyn til andres ønsker og følelser for å bli en positiv del av det sosiale fellesskapet, og dette lærer barnet gjennom en oppvekst med et omsorgsfullt miljø som evner å sette tydelige grenser på en vennlig måte. Dersom barnet ikke får grenser, men isteden får sin vilje og løftes gjennom livet uten motstand, risikerer man at barnet ikke utvikler sin egen motivasjon og beholder alt for høye forventninger til omgivelsene. I slike sammenhenger kan man også se trekk som minner om narsissisme i kraft av lite omtanke for andre og ganske suverene forestillinger om sin egen viktighet. I denne artikkelen skal vi imidlertid se på utviklingen av narsissisme i relasjon til Kohut sin teori om selvpsykologi. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here