#338 – Å telle seg ulykkelig

Når man begynner å måle puls, skritt og bruker pulsklokker forsvinner gradvis den interne motivasjonen og man blir mer selvopptatt. Vi måler mer enn noen sinne, også i arbeidslivet. Hvilke konsekvenser har dette?

27. april 2022 var jeg på hotellet ved dyreparken for å holde et innlegg på årets legekonferanse. Jeg skulle egentlig snakke om byråkrati i helsevesenet, og hvordan det i verste fall gjør skade på klinisk praksis, men jeg valgte å vinkle dette på en litt annen måte. Jeg mener at vi lever i en verden som skal måle, telle, veie og dokumentere alt, og vi later som om det vi kan gi et bestemt tall er sant og virkelig. Jeg tror vi er i ferd med å telle oss inn i et slags psykisk uføre, og det var der jeg begynte mitt foredrag for en sal full av fastleger.

Helseparadokset

Det er også noe som kalles for helseparadokset i vår tid som er interessant å reflektere over. Selv om helsetilstanden i vår del av verden har bedret seg betraktelig vurdert ut ifra dødelighetstall og middellevetid, har befolkningens tilfredshet med egen helse blitt redusert. Forekomsten av symptomer og ubehag øker, og folk føler seg oftere syke. Vi lever sunnere, har bedre velferdsordninger, høyere materiell velstand, men føler oss mer ulykkelige. Hvorfor er det slik? Dette er en tematikk jeg har berørt mange ganger her på SinnSyn, og jeg tror det er en tematikk som er såpass komplisert at man aldri vil finne et entydig svar, men jeg tror det er mange tendenser som kan peke i retning av en dypere forståelse for det som vi eventuelt kan kalle for helseparadokset.

Den amerikanske psykiateren Arthur J. Barsky er mannen som har betegnet dette som et helseparadoks, og han har flere forklaringer på fenomenet. For det første har medisinske fremskritt og bedrede levekår ført til at flere lever lenger med sine sykdommer og derved får flere kroniske plager. Dernest er helsebevisstheten i samfunnet økt, og folk er mer oppmerksomme på sine plager. Kommersialiseringen av helsetjenester og helseprodukter, og medias fokusering på helsefarer skaper angst og uro. Folks forventninger har dessuten hele tiden økt litt mer enn den medisinske utviklinga og den ressursmessige tilgangen gir grunnlag for, noe som har skapt en økende kløft mellom forventningene om behandling og symptomfrihet og den virkelige situasjon. Sykdom og død er uløselig knyttet til menneskers liv, og det moderne mennesket glemmer iblant at døden ikke kan forhindres, bare utsettes.

Jeg har mange eksempler på dette, og jaget etter en utredning og en diagnose i psykisk helsevern spiller opp til noe av denne problematikken som Barsky påpeker.

Mobilbruk og mental junk-food

La oss si at overforbruk av mobiltelefoner forstyrrer vår evne til å eie vår egen oppmerksomhet. Vi blir distrahert og sjekker smarttelefonen oppimot 150 ganger i døgnet, og den er med oss over alt. Hvis vi da utvikler en form for rastløshet, blant annet på grunn av en ny teknisk kulturell artefakt, som faktisk påvirker hjernen vår på uante måter, og enkeltmennesket leser de diagnostiske kriteriene for ADHD og kjenner seg igjen, vil vedkommende gå til fastlegen og be om en henvisning til psykisk helsevern. Hvis man får rett til en utredning, og man da må forsøke å nøste tilbake for å spore en type uro fra ung alder, er det lett å huske sin egen barndom som preget av en del uro som igjen gir utslag på en rekke spørsmål. Når vi teller de subjektive svarene, får vi et antall «ja»- og «nei»-svar, og så fort vi får et tall over en viss terskelverdi, tenker vi at vi har en objektiv diagnose som kan kureres med Ritalin, altså et amfetamin-derivat. Ideen er at ADHD er en medfødt utviklingsforstyrresle, og når enkeltmennesket blir bærer av en forstyrret hjerne, mens det kanskje i like stor grad handler om en kultur som har tillatt at mennesker oppmerksomhet blir beslaglagt av teknologi-firmaenes utspekulerte algoritmer.

ADHD

Avisene skriver om mennesker som fikk påvist ADHD i voksen aldre, ble medisinert, og fikk et nytt liv. Problemet er at de fleste som leser kriteriene for ADHD vil kjenne seg igjen, og det neste problemet er at de fleste som tar Ritalin vil oppleve god effekt. Forsvaret gir Ritalin til jagerpiloter ved særlig utfordrende oppdrag, nettopp fordi det fungerer skjerpende på alle. I psykisk helse opplever vi at oppimot halvparten av alle henvisninger vi får går på utredning for ADHD, og i verste fall får vi et samfunn på amfetamin dersom vi ikke stritter litt imot inflasjonen i denne diagnosen.

Med andre ord er det mange faktorer som fører til menneskers opplevelser av plager, til tross for at vi som samfunn aldri har hatt bedre forutsetninger. Kanskje tenker vi at livet skal være uten motgang, og at alt som representerer motgang er feil og må utredes, noe som igjen skaper enorme køer foran psykisk helsevern og mange blir avvist.

Å måle seg til ulykke

En annen kulturell forklaring på den reduserte livskvaliteten hos mennesker i verdens rikeste land, kan være vår maniske tendens til å måle og veie mennesker. På skolen ser vi barn som faller ut, ikke makter mer og blir hjemme, og kanskje er det fordi vi i stadig større grad utsetter dem for måling og nasjonale prøver. De blir observert, vurdert og gitt et tall som gir mulighet for sammenligning med andre. Når vi begynner å telle ting, blir vi opptatt av tallene, mens den indre motivasjonen og nysgjerrigheten ofte kommer i bakleksa. Istedenfor å være interessert i faget, blir vi opptatt av karakteren, og langsomt forsvinner den indre motivasjonen  for læring. Folk blir slitne og diffust utmattet, og det dukker opp et nytt kulturelt problem vi kaller for skolevegring. I dag er mellom 1 % og 4 % av barn utenfor skole. Igjen kan vi ta det enkelte barnet som sitter hjemme, gi det en utredning i psykisk helsevern og konkludere med en angst-diagnose. Barnet blir bærer av problemet, ansvarlig for problemet, og de kulturelle føringene som presser folk inn i en posisjon av maktesløshet de egentlig ikke klarer å plassere selv, blir ikke tatt til etterretning. Barnet har en psykisk lidelse, og det må vi eventuelt behandle med samtaleterapi og medisiner.

Forventningskrisen

Og jeg kan fortsette i det uendelige med denne typen eksempler. Samtidig tror jeg forventningen om hva som konstaterer et vanlig liv, eller et friskt liv, er skyhøy. Ideen om at livet ofte er vanskelig og veldig utfordrende, har vi mange fortellinger på i de store visdomstradisjonene, men det er ingen som leser de gamle fortellingene. Vi blir servert mental «junk-food» via smarttelefonen som gir oss et inntrykk av at alt som ikke er perfekt, behagelig og smertefritt er feil, og at feil må utredes og elimineres. Jeg mistenker at vi må tilbake til en ide om at smerte er et signal vi må lytte til, ikke en feil som må utredes, kureres eller medisineres, særlig når det kommer til psykisk smerte. Det er i dette landskapet jeg beveger meg i mitt foredrag for fastleger, men følelsen i etterkant er at jeg ikke fikk sagt det viktigste, og jeg får heller ikke nyansert det godt nok i dagens episode, men jeg kommer tilbake til tematikken på et senere tidspunkt.

Vi har en folkehelseutfordring, kanskje en forventningskrise til hva det vil si å leve et liv, og det sørger for at et stadig større antall mennesker har det objektivt sett bedre enn noensinne, men subjektivt sett verre. Jeg tror at en del av problematikken handler om at vi til stadighet gjør det som egentlig er subjektivt om til noe objektivt ved å telle det. La oss si at jeg og naboen var på ferie et eller annet sted i syden. Jeg hadde en god opplevelse, og det samme hadde naboen. Men når vi legger ut bilder av ferien i sosiale medier, får naboen dobbelt så mange likes som meg. Det betyr vel da at hans ferie var dobbelt så god som min, og det blir synlig for alle. Kanskje forandrer denne tellingen av ferieopplevelse min opplevelse av min ferie, og dermed ble en hyggelig tur til Spania til et nederlag og en følelse av misnøye og tilkortkommenhet. Hvorfor klarer ikke jeg å skape en like god ferie som min nabo?

Kanskje finner du noen verdifulle refleksjoner i forlengelse av dette i dagens episode, men jeg frykter også at jeg har så mange tanker rundt dette at essensen forsvinner i min iver etter å formidle noe jeg opplever er veldig viktig, men samtidig litt diffust. Kanskje rotet jeg meg bort i mitt foredrag for fastlegene, men jeg håper at du som hører dette kan få noe ut av poengene jeg ønsker å kaste ut i verden. Velkommen til en ny episode av SinnSyn.

Medlem på SinnSyns mentale helsestudio

Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for dette prosjektet. Som abonnent på SinnSyn kan du selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også nevne at et slikt abonnement kan avsluttes når som helst med et par tastetrykk. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende og tidskrevende å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!

Flere artikler og episoder om denne tematikken:

#124 – Pseudoarbeid og pakkeforløp kveler oss

Pseudoarbeid er meningsløse arbeidsoppgaver. I psykisk helse er vi pålagt så mange prosedyrer og dokumentasjonskrav at halvparten av det vi gjør ikke kommer pasienter til gode. Vi drukner i pseudoarbeid.

#107 – Pakkeforløp fra helvete

Helsebyråkrater finner stadig vekk på nye reformer for å løse problemer de ikke forstår, og alt for ofte gjør de vondt verre.

#291 – New Public Management med Lars Berrum og Linn Herning

Et tykt lag av byråkrati og mellomledere sjøsetter prosjekter og prosedyrer i en så stor skala at vi snart ikke får tid til å gjøre jobben vår.

#127 – Irritert og nervøs med Bent Høie

Arbeidslivet er infisert av byråkrater og mellomledere, hvis eneste oppgave er å påse at andre ikke sluntrer unna. Det medfører så mye kontroll og målinger at man ikke får tid til å gjøre jobben sin.

#106 – Diagnostisert av Tor Åge Eikerapen

Tor Åge Eikerapen er spesialist i organisasjonspsykologi, og han avslører at Sondre Liverød er en litt vanskelig arbeidstaker. Sondre mener at klinikk for psykisk helse blir kvelt av byråkrater med OCD.
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.