Denne artikkelen inngår i en serie artikler om endringsprosesser. Mange av ideene i disse artiklene er hentet fra to nederlandske toeretikere som heter Jeffrey E. Young og Janet S. Klosko. De har utarbeidet en omfattende teori om noe de kaller negative grunnleggende leveregler. De er opptatt av hvordan mennesker kan endre seg og skape positiv vekst i eget liv, og de er opptatt av alle de synlige og usynlige hindrene man støter på i en slik utviklingsprosess.
Noen mennesker føler seg alltid skuffet over andre, deres relasjoner og sosiale liv er utilfredsstillende, noen har en ubegrunnet lav selvtillit og noen sliter med en grunnlegende følelse av skam og sjenanse. Noen føler de må prestere perfekt for å være verdifulle, og andre hviler sin selvfølelse i status eller eiendeler. Når prestasjonene ikke er gode nok fordi man nærmer seg utmattelse, eller man mister jobb og anseelse, havner man gjerne i en svært vanskelig krisesituasjon fordi man har investert så mye av seg selv eller forankret sin selvfølelse i utenforliggende eller ”overfladiske” anliggende.
De fleste av oss har noen måter å leve på og noen livsmønstre som på ett eller annet vis hindrer livsbevissthet og vekst. Disse mønstrene er ofte ubevisste, og nettopp fordi vi er uoppmerksomme på deres innflytelse, hender det at negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler og handler på uten at vi er klar over det. Problemer av denne typen er vanlig, men det er først når vi utvikler mer ”synlige” symptomer på angst, depresjon, utmattelse, kroppslige smerter, søvnvansker, mageproblemer, uro, sosiale fobier eller andre ubehageligheter, at vi blir klar over at måten vi lever på, våre holdninger eller vår selvoppfattelse kan ha noen skavanker som hemmer oss. I en slik situasjon ønsker man gjerne en forandring, men forandring kan være en svært utfordrende prosess. Nettopp dette er tema for denne artikkelserien som tar for seg ulike perspektiver på endring og selvutvikling.
Alle har en del av seg selv som ønsker å være lykkelig og realisert
Young og Klosko sin første antakelse i forhold til endringsfilosofi, er at alle mennesker ønsker å realisere seg selv og leve mest mulig fritt og lykkelig. Vi har med andre ord en del av oss som streber etter vekst og utvikling. Denne delen kan imidlertid ha blitt begravd i løpet av år med vanskjøtting, underdanighet, mishandling, kritikk, mobbing eller andre destruktive krefter. På grunn av vonde erfaringer og destruktive relasjoner kan mennesker utvikle en slags grunnleggende idé om at de er mindre verdifulle enn andre. De setter egne behov i siste rekke og ofrer seg for andre. Selvhat eller mindreverdighetskomplekser kan også resultere i atferd som hele tiden forsterker en nedslående selvfølelse. Noen tenker at de ikke fortjener å være lykkelige, og andre oppfører seg kaldt og fiendtlig som følge av en iboende frykt for nærhet eller som følge av en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Det finnes også de som har fått mye ros for gode prestasjoner, og dermed lever på en antakelse om at de må prestere perfekt for å være verdifulle. Slik kan livet bli en evig kamp om å føle seg god nok.
Vonde erfaringer kan på denne måten undergrave den delen av mennesket som borger for positiv vekst og selvrealisering. Dersom man lider under et slikt negativt mønster, som dypest sett frarøver oss muligheten for et ”lykkeligere” liv, må man først og fremst identifisere dette mønsteret. Vi må se hvordan våre samspillsmønstre opererer, og hvordan de påvirker både tanker og følelser i negative retninger. I denne sammenheng har vi lagt ut en ”personlighetstest” som vi håper kan fungere som et selvutviklende verktøy i forhold til innsikt i de mønstrene som eventuelt hindre vekst og utvikling. Vi har kalt det Personlighetstest og selvutviklingsprogram.
Vi har noen grunnleggende behov som ville gjort oss lykkeligere dersom de ble oppfylt
På en måte er vi forskjellige og har forskjellige behov, men mange av de grunnleggende psykologiske behovene har vi sannsynligvis felles. Det handler om kjærlighet, muligheten for å uttrykke seg, nytelse, frihet, ”spiritualitet” og muligheten for å utvise omsorg og gi til andre. Dette er noe de fleste av oss ønsker, men av og til kolliderer disse målene med ulike hindringer og utfordringer. Eksempelvis kan lidenskap komme i konflikt med stabilitet, selvstendighet kan komme i konflikt med intimitet og nærhet, å uttrykke seg kan komme i konflikt med hensyn til andre og så videre. Psykisk sunnhet handler om en god balanse. Det handler også om å få dekket sine behov på en tilfredsstillende måte uten at omkostningene blir for store i forhold til andres behov og likevekt i våre relasjoner til andre mennesker. Følgende er en oppsummering av våre grunnleggende psykologiske behov, slik det beskrives av Young og Klosko i boken: ”Gjenvinn livet ditt”.
- Behovet for gode relasjoner til andre mennesker
- Behovet for uavhengighet og autonomi
- Behov for å føle seg attråverdig, kompetent, vellykket, attraktiv og verdifull.
- Behovet for å uttrykke det vi ønsker og føler
- Behovet for å stå på vårt (sunn selvhevdelse)
- Behovet for nytelse, moro og kreativitet
- Behovet for å følge interesser og mål
- Behovet for å hjelpe andre
- Utvise omtenksomhet og kjærlighet
I artikkelen Våre psykiske behov har vi skrevet mer inngående om hvert enkelt punkt i denne listen over grunnleggende behov.
I videoen under går jeg også gjennom hvert punkt for å reflektere litt mer rundt våre psykiske behov. Hvilken rolle spiller de i forhold til selvrealisering, og hva er konsekvensene av store mangler i våre grunnleggende behov? Det er viktig å merke seg at vi kan ha underskudd på flere av punktene over, men at vi likevel har mulighet til å skape forandring og vekst gjennom egen innsats. En slik innsats krever forpliktelse og en dyp vilje til endring. Det kan være mange hindringer i en slik prosess, og ofte lager vi oss forklaringer og ”unnskyldninger” som legitimerer at vi gir opp. Eksempelvis kan vi tenke at våre omgivelser er helt umulige, eller at våre venner er for dårlige, eller at andre utenforliggende faktorer gjør det umulig å leve mer tilfredsstillende. Da er det viktig å akseptere at vi ikke alltid kan forandre omgivelsene eller andre mennesker. Vi er nødt til å forandre oss selv og måten vi møter omgivelsene på. Hvor mye skal de påvirke oss? Hvor mye av vår egen selvverdi skal bestemmes av ytre forhold? Kan vi finne en mer dyptgripende glede eller mening på tross av vanskelige omstendigheter? Ekte forandring skjer når vi klarer å skape balanse i oss selv av egen kraft. Når vår mentale likevekt er avhengig av ytre omstendigheter eller svinger i takt med vanskelige relasjoner til andre mennesker, har vi et sårbart livsprosjekt.
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
[…] hindrer både selvrealisering, frihet, fleksibilitet og muligheten for positiv vekst (Se artikkelen Det du trenger for selvrealisering). Mange av oss går mer eller mindre på autopilot, og på den måten holder vi oss innenfor egen […]
Dere har skrevet en del om selvrealisering, sett i kontekst av blant annet positiv psykologi. Altså en grunnleggende antagelse om at mennesket ønsker å utvikle seg og realisere sine potensialer for å føle seg lykkelige, og at dette er noe alle kan oppnå.
Slik jeg leser tekstene, er det forskjell på den moderne, almenne forståelsen av selvrealisering (ensidig prestasjon) og den bredere form for selvrealisering som dere skriver om og som ble pekt ut allerede av Aristoteles og frem til Maslow og Seligman m.fl i moderne tid. Finn Skårderud skrev noen artikler i boken «Skam» (Wyller 2001) om forholdet mellom moderne selvrealisering og skam. Tidligere var det for mye selvrealisering og det å stikke seg ut i mengden som førte til skamfølelse, i dag er det imidlertid den individuelle opplevelsen av å ikke realisere seg selv som fører til skam. Samtidig er det uklart hva som egentlig menes med selvrealisering; grensene for hvor mye man kan realisere seg selv og hvordan eksisterer ikke. Selvrealsiering er et grenseløst prosjekt. Dersom man følger det moderne effektivitetspresset og produksjonsjaget til det fulle, risikerer man kanskje også å fjerne seg stadig mer fra sine medmennesker. Empatien med de andre blir svekket fordi man er så opptatt av sitt egoistiske livsprosjekt, samtidig som man aldri blir fornøyd med det man oppnår – man kan jo alltids gjøre det bedre!
Så det er derfor jeg lurer på: Er det gitt at det å realisere seg selv fører til et lykkeligere liv? Kan det tenkes at å realisere seg selv på et «indre plan» ikke er tilstrekkelig for å føle lykke siden idealene om selvrealisering i samfunnet forøvrig er veldig prestasjonsfokusert og vice versa?