Selvstendighet kontra avhengighet

Avhengige personer har problemer med å sette grenser, ta valg, utvikle seg og være alene. Man føler seg inkompetent, avhengig av andre og kan oppleve seg selv som et barn i en vokseverden. Hva gjør man?

I artiklene om grunnleggende negative leveregler tar vi for oss teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko. De har skrevet flere bøker om skjematerapi og det de kaller negative leveregler. I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. I denne artikkelserien som er postet under kategorien Negative leveregler, tar vi for oss boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”. Det er en faglig solid selvhjelpsbok som beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse.

I denne artikkelen skal det handle om forholdet mellom selvstendighet og avhengighet. Young og Klosko snakker om en del grunnleggende behov som må være til stede i barnets oppvekst for at en sunn utvikling skal finne sted. Ett av disse grunnleggende behovene dreier seg om autonomi eller selvstendighet. Det å ha en oppvekst som muliggjør selvstendighet, anser man for å være et grunnleggende behov. Dersom barnets bevegelse mot selvstendighet forstyrres eller korrumperes på en eller annen måte, risikerer man utviklingen av et livsmønster eller en negativ leveregel. I tilfeller hvor behovet for å utvikle seg som et selvstendig individ undergraves, snakker Young og Klosko om risikoen for å belemres av to forskjellige leveregler. Den ene leveregelen kaller de sårbarhet, og den har vi beskrevet i artikkelen som heter Sårbarhet og livsangst. Den andre leveregelen handler om avhengighet, og det er den vi skal utforske i følgende.

 

Behovet for autonomi og selvstendighet

Før vi fordyper oss i avhengighetens psykologi, skal vi kort oppsummere hva Young og Klosko mener når de snakker om selvstendighet som et grunnleggende menneskelig behov. Følgende punkter gjengir Young og Kloskos resonnementer med hensyn til behovet for autonomi.

  • Autonomi er å leve på egenhånd, frigjøre seg fra foreldre og partnere, ha et eget liv, en identitet, et eget mål og en retning som ikke baserer seg på støtte fra andre. Dette er viktig i forhold til selvfølelse, selvtillit og indre ro. Mennesker som føler seg kompetente og selvsikre har som regel færre bekymringer fordi de tror og stoler på egen evne til å takle motgang.
  • En positiv utvikling av autonomi henger sammen med at noen hjem oppfordrer til autonomi og lærer barnet å klare seg på egenhånd, ta ansvar og utøve god dømmekraft.
  • Noen familier fostrer dessverre det motsatte, altså overdreven tilknytning og avhengighet. Man lærte ikke ferdigheter til å klare seg selv, men ble isteden alltid ”hjulpet”, noe som underminerte egne forsøk på å mestre ting alene.
  • I det ovennevnte er faren at man lever et liv i en utilfredsstillende avhengighet. Et annet utfall på dette området handler om sårbarhet. I et slikt tilfelle ser vi at noen lærer at verden er et farlig sted. Foreldrenes ”livsangst” kommer til å farge barnets verdensanskuelse, og på den måten går bekymring og uro i arv. I en slik barndom blir man hele tiden advart mot mulig fare og sykdom. Dette kan hemme ens egen utfoldelse av naturlige impulser og innskytelser. Ofte er det foreldre som selv er engstelige som påfører barn en slik frykt for verden. Dette er leveregelen vi kaller sårbarhet, og som nevnt har vi skrevet en egen artikkel om dette under overskriften Sårbarhet og livsangst.
  • Autonomi handler om å føle seg trygg nok til å møte verden og dens utfordringer. Dette betyr videre at man må besitte en følelse av å være kompetent til å takle hverdagsoppgaver. Man må føle seg rustet og ha en atskilt opplevelse av selv. Dette hører til leveregelen ”avhengighet” som vi skal drøfte videre i denne artikkelen. For at man skal bli en kompetent agent i eget liv, krever det at man vokser opp under trygge forhold som gjør at barnet har overskudd og trygghet nok til å utforske verden. Barn som opplever et utrygt oppvekstmiljø, vil bruke mye av sin energi på å oppnå trygghet, og dermed forringes deres muligheter til å utforske seg selv og verden. Levereglene som er spesielt knyttet opp mot mangel på trygghet i oppveksten er avvisning, som vi presenterer i artikkelen Avvist og redd for ensomhet, samt leveregelen som omkranser ”misbruk” eller ”mistillit”, og denne har vi tatt for oss i en artikkel som heter Vold i familien.
  • Gjennom avhengighet utvikler man ikke følelsen av å besitte kompetanse til å fungere i samfunnet. Kanskje hadde man overbeskyttende foreldre som tok alle avgjørelser, eller de kan ha underminert en på subtile måter ved å uttrykke kritikk hver gang en iverksatte et selvstendig initiativ.
  • Avhengige personer har ofte sammenblandet eller dårlig utviklet følelse av selv. Identiteten deres kan ofte smelte sammen med foreldrenes eller eventuelt en partner eller annen livsledsager.

Min erfaring er at denne levergelen opptrer hos både menn og kvinner, men kanskje er det overvekt av kvinner som sliter med selvstendighet. En forklaring på dette kan man finne flere steder i psykologisk teori, men det er kanskje mest nærliggende å gå til Freud for en psykoanalytisk forståelsesmodell på forskjellen mellom kjønn. Psykoanalytisk sett vil man forklare denne forskjellen som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådig og selvstendig livsførsel.

Vi har uansett alle behov for selvstendighet, og muligheten for å utvikle sin egen selvstendighet og integritet er helt avgjørende for livskvalitet og opplevelsen av et meningsfullt liv. Dette gjelder selvfølgelig for begge kjønn i like stor grad, men kulturelt sett har det vært vanskeligere for kvinner, og i denne forbindelse har ulike feministbevegelser gjort en formidabel innsats.

I følgende vil vi tar for oss avhengighet og det vi kaller selvstendighetsbrist. Det handler grovt sett om en følelse av at man ikke kan leve uten andre. Man føler seg avhengig av andres støtte og hjelp. Det er både vondt og vanskelig å føle seg avhengig av andre, og det kan føre til mye innestengt sinne og irritasjon. På den ene siden føler man seg hjelpeløs og avhengig, men den avhengige posisjonen er særdeles utilfredsstillende, noe som fører til frustrasjon. Frustrasjonen rettes gjerne innover mot egen person, men man kan også oppleve et ganske intenst sinne ovenfor de personene man har gjort seg avhengig av. På mange måter blir de ansiktet på ens problem, men det er sjelden man våger å uttrykke dette sinne i frykt for å miste den støtten man føler seg avhengig av.

Jeg er sint på deg, men jeg vet ikke helt hvorfor.” Følelsen av avhengighet kan ofte være uklar, og irritasjonen kan boble under overflaten uten å finne et fornuftig utløp.

Jeg er sint på deg, men jeg trenger deg”, er et annet utsagn som kan beskrive dilemmaet. ”Jeg våger ikke å være sint på deg fordi da kan det hende du forlater meg, og det er min største skrekk.” Personer som sliter med avhengighet kan komme til å finne seg i mye fra andre mennesker uten å sette grenser, rett og slett i frykt for å bli forlatt. Noe av den samme problematikken har vi drøftet i artikkelen Avvist og redd for ensomhet.

 

Selvstendighetsbrist og avhengighet 

En sentral del av denne negative grunnleggende leveregelen er en fornemmelse av at verken du selv eller dine nærmeste omsorgspersoner kan leve uten at dere stadig støtter hverandre eller har en intens kontakt. Forholdet til de nærmeste utgjør på sett og vis et emosjonelt bånd som oppleves helt avgjørende for at vi skal takle livet. Dette er ikke det samme som å ha et nært og godt forhold til sine nærmeste. Her handler det om en avhengighet som går på sterk bekostning av selvstendighet.

Ved tilfeller av denne leveregelen kan man ha en forferdelig følelse av å ikke ha en egen identitet, eller at egen identitet er avhengig eller sammensmeltet med en annen viktig person sin identitet. Du tror at det er feil å sette grenser i forhold til dine nærmeste, og føler deg skyldig når du gjør dette. Når vi føler oss avhengige av noen, er det også vanskelig å sette fornuftige grenser ovenfor disse personene. Frykten er hele tiden at vi skal miste de.

Personer med denne typen avhengighetsproblematikk har muligens hatt et tett forhold til sine omsorgspersoner. De har fortalt mye til sin mor/far/andre viktige omsorgspersoner og forventer dette også fra dem. Meningen i livet og egen identitet er så tett knyttet opp til disse menneskene at man føler seg tom eller engstelig dersom de ikke er til stede. Når de forsøker å frigjøre seg fra den tette bindingen, kan det føles som om de har mistet en del av det selv. Dermed blir alle typer separasjon ofte en smertefull affære. En ferietur eller kortere avbrekk i kontakten kan virke uoverkommelig og vond.

 

Livet oppleves som overveldende

Ofte kan denne leveregelen installere en følelse av at livet er overveldende. Man kan føle at man ikke takler det. Et uhensiktsmessig tett forhold til omsorgspersoner, kan ha medført at man ikke tror på egne evner eller at man ikke takler livet. Dette betyr at følelsen av hjelpeløshet er nær. Man har en oppfattelse av at man alltid trenger noen andre for å klare seg. Barn trenger omsorg, empati og føringer fra sine foreldre, og dersom det foreligger en god balanse mellom disse elementene, er det sannsynlig at barnet utvikler seg på en sunn måte med en sterk og solid selvfølelse. Dersom foreldrene griper for ofte inn for å hjelpe eller støtte barnet, kan dette være med å undergrave barnets utfoldelse og trening på å mestre livet på egenhånd. Barnet lærer at det er avhengig av sine foreldre. Her snakker vi om hjelp og støtte av den typen man på folkemunnet kaller en bjørnetjeneste. Foreldrene vil ofte hjelpe barnet av omsorg og kjærlighet, men for mye hjelp kan altså anstifte en underliggende følelse av hjelpeløshet og gi grobunn for den negative leveregelen vi her kaller avhengighet.

I kjernen av denne leveregelen ligger følelsen av at liver er en konstant kamp for å oppfylle kravene i voksenlivet. Her sliter man med en opplevelse av å mangle noe, en følelse av utilstrekkelighet. Gjennom oppveksten fikk vi ikke nok rom for å utforske oss selv og tilværelsen. Vi fikk ikke nok erfaringer på at vi mestret livet, men fikk mange erfaringer på å motta hjelp fra andre, og idémønsteret som installeres i barnets grunnmur som følge av dette, er rett og slett en iboende følelse av at livet er så vanskelig at vi ikke takler det på egenhånd.

 

”Jeg takler ikke dette uten hjelp”

De typiske tankene her gjenspeiler en følelse av å være inkompetent; ”Det er for mye for meg”, ”Jeg klarer ikke å takle dette”, ”Jeg kommer til å gå i oppløsning”, ”Jeg klarer ikke å hanskes med mitt ansvar”. Andre typiske tanker gjenspeiler ens frykt for å bli forlatt – ens frykt for å miste de personene man føler seg avhengig av. (Se også artiklene Avhengighet, avvisning og panikk og Avvist og redd for ensomhet). Slike opplevelser ledsages ofte av panikk og desperasjon. Det medfører også at man har manglende tiltro til egne avgjørelser. Man er alltid usikker. Ofte tenker man at man trenger hjelp, hvorpå mye av tiden og ”livsenergien” går med til å gruble over og bekymre seg for om hjelperne vil stille opp eller ikke. Når man er alene, sitter man ofte med en gjennomgående følelse av at livet er overveldende.

 

Ambivalens – Vanskeligheter med å ta valg

Man kan også ha problemer med å hvile i sine egne avgjørelser. Man kan lett føle seg utrygg når det kreves at man tar hverdagslige avgjørelser uten andres råd og vink. Med andre ord sliter man med ambivalens og synes at valg er noe av det vanskeligste som finnes. Ved det vi her kaller ambivalens vil man ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige. Som regel er det vår egen oppgave å avgjøre hva som er den beste løsningen, men dersom vi stadig tviler på vår egen dømmekraft, blir dette en vanskelig affære som ofte kan virke overveldende og skjebnesvanger.

Problemet med en manglende tro på egen selvstendighet, er at den ofte får alt for stor plass. Ens manglende tro på egne evner gjør at man ofte henfaller til andres hjelp, og dermed overgir man seg til den negative leveregelen i alt for stor grad. Mye tid brukes på å bekymre seg for at man ikke strekker til. Det blir derfor lite tid til å se at man faktisk er mye mer kompetent enn man selv tror. Avhengighetsleveregelen kan nesten forstås som en slags ryggmargsrefleks som umiddelbart forteller oss at vi ikke takler dette hver gang vi møter en liten utfordring. Istedenfor å undersøke hvordan vi kan mestre en oppgave, bruker man all sin mentale kapasitet på å undersøke hvordan man kan få hjelp.

 

Unnvikelse og flukt

Flukt er ofte en måte å forsterke leveregelen på. Ofte unngår man oppgaver man tror er for vanskelige. Det finnes enkelte oppgaver som mennesker med levereglen ”bristende selvstendighet” oftest unngår. Dette omhandler eksempelvis det å kjøre bil, ta avgjørelser, ta på seg nye plikter, eller å ta til seg ny ekspertise. Normalt sett vil man i stadig stigende grad distansere seg fra foreldrene etter hvert som man modnes og blir voksen. Mennesker med avhengighetsleveregelen skaper sjelden denne distansen til foreldrene, nettopp fordi foreldrene symboliserer en kompetanse høyere enn ens egen; En kompetanse man må ha ved sin side for å takle livet. Når man ofte rømmer fra alle oppgaver som på en eller annen måte krever noe, bekreftes mistanken om at man ikke kan klare det på egenhånd. All erfaring sier at jeg ikke har klart noe slikt før, og man gjentar denne erfaringen, ikke ved å prøve og eventuelt feile, men ved å unngå oppgaven helt og holdent. Med andre ord mislykkes man fordi man aldri prøver, og på den måten forsterkes tankene om at man er inkompetent og lite dugelig til å takle livets utfordringer uten hjelp fra andre.

 

Avhengighet og sinne

Et sentralt problem i denne sammenheng dreier seg om avhengighet og sinne. Selv om man på ubevisst plan er redd for endring, og motsetter seg forandring, føler man seg likevel fanget. Man vil ikke endre på livet fordi forandring kan kreve noe av en, kanskje må man ta noen vanskelige valg, men samtidig føler man at livet er utilfredsstillende slik det er. Problemet er at man ikke våger å ta noen skritt eller gjøre noe for å endre en situasjon. Noen mener at ”forandring fryder”, men personer som sliter med avhengighet er over hodet ikke enig i det ordtaket.

Gjennom fornemmelsen av å være avhengig, kan man risikere å tillate at man blir mishandlet, kuet eller følelsesmessig trakassert for å opprettholde nærhet og kontakt til den man føler seg avhengig av. Ofte ser man at denne typen mennesker godtar en rolle som underordnet i forhold til familiemedlemmer, partnere og venner. Dette gir selvfølgelig grobunn for sinne. Man blir sint for det er vondt å føle seg underlegen. Ofte retter dette sinnet seg innover mot egen person. Man misliker seg selv og sin opplevde svakhet. Dette forsterker følelsen av å være hjelpeløs, sårbar og avhengig. Man er redd for å stole på seg selv, noe som gjør en engstelig for å markere seg eller si fra om sin mening. Istedenfor å hevde seg selv i ulike sammenhenger, blir man taus og stille og underordner seg de andre sine meninger og behov. Man stenger sinne og frustrasjon inne, og det gir grobunn for både angst og depresjon.

Sinne og frustrasjon er en viktig drivkraft i livet. Det skaper engasjement og vitner om vilje til forandring og bevegelse. Sinne er en viktig kilde til vitalitet. Dersom vi undergraver vårt eget sinne eller vår frustrasjon og muligheten for selvhevdelse, dyrker vi også en depressiv livsstil. Livet kan fort komme til å virke både tomt og meningsløst. Samtidig er angst som regel et nærliggende symptom hos mennesker som undertrykker sine følelser. Ofte er man redd for de undergravde følelsene fordi man frykter at de plutselig skal komme til overflaten. I så henseende er man redd for å bli “gal” eller miste forstanden, og hvis det skjer, kan det hende at man risikerer å miste kontrollen på en slik måte at man også skyver andre mennesker unna. Ved avhengighet er man som nevnt svært redd for å miste andre, og derfor holder man ofte negative følelser på avstand. Man finner seg ofte i alt for mye uten å sette grenser, og det kan bli farlig.

 

Motavhengighet

Noen takler også denne leveregelen gjennom det Young og Klosko kaller motavhengighet. Her oppfører man seg svært selvstendig, man hevder seg mye, roper alltid ut sin mening, er ofte uenige med andre for å markere sin egen selvstendighet. Dette er et motangrep på en underliggende følelse av avhengighet og inkompetanse. Man kjemper imot denne vonde fornemmelsen av å ikke strekke til eller klare livet ved å oppføre seg som om man har full kontroll og er svært selvstendig og egenrådig. Dette er en slitsom og utrygg tilværelse. Personer av denne typen har ofte en følelse av å ”seile under falskt flagg”. De frykter at andre kommer til å oppdage hvor hjelpeløse de er når som helst. Livet oppleves som et korthus som plutselig kan kollapse. Disse menneskene er ofte ensomme og litt “anstrengte”. De mestrer livet på en tilsynelatende god måte. De kan virke sterke og bestemte, men inni seg er de redde og fortvilte. Å leve er en skummel kamp, og de forventer å bli avslørte som hjelpeløse og inkompetente når som helst.

 

Opprinnelse til ”bristende selvstendighet” og ”avhengighet”

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko i overkant av ti negative grunnleggende leveregler, hvorav avhengighet er en av disse. Noe av styrken ved denne boken er noen svært pedagogiske redegjørelser for hvordan mennesker kan havne i et negativt livsmønster som påvirker både tanker, følelser og handlinger. Under gir jeg en kort oppsummering av det de skriver om opprinnelsen til selvstendighetsbrist og avhengighet.

Når det kommer til selvstendighetsbrist dreier det seg enten om overbeskyttende foreldre eller foreldre som er underbeskyttende:

  1. Overbeskyttende foreldre holder barna sine i avhengighet. De forsterker avhengighetsatferd, motvirker uavhengig atferd, overstyrer barna sine og gir dem ikke støtte eller frihet som kreves for å lære seg uavhengighet.
  2. Underbeskyttende foreldre tar ikke godt nok vare på barna sine. Fra ung alder må barnet klare seg selv i verden, og må fungere på et høyere nivå enn alderen tilsier. Slike barn kan skape en illusjon om at de klarer seg, men har i virkeligheten store avhengighetsbehov. Det er disse barna som ofte utvikler de vi i et tidligere avsnitt kalte motavhengighet. På overflaten ser det ut til at de takler livet bra. De kan virke bestemte, og man tenker gjerne at det er et synlig uttrykk for selvstendighet og integritet, men dypest sett er det et motsvar til en underliggende følelse av å ikke mestre livet på en tilfredsstillende måte.

Vi blir født totalt avhengig av våre foreldre. Når foreldrene oppfyller våre fysiske behov, når de mater oss, kler oss og holder oss varme, etableres det en trygg plattform som vi kan bruke som et utgangspunkt for å gå ut i verden. Dette er en klar utviklingsprosess med to trinn:

  1. Etablere en trygg plattform.
  2. Fjerne seg fra denne plattformen for å oppnå selvstendighet. Her gjør man plattformen til en del av sin indre trygghet og sikkerhet.

Ved avhengighet og selvstendighetsbrist mangler enten punkt nummer 1, punkt nummer 2 eller begge deler. Man kan ha en trygg plattform, men foreldre som undergraver utvikling av selvstendighet. Noen foreldre lever gjennom barna sine og opplever at barna er det som gir livet sin mening. I slike tilfeller kan man risikere foreldre som mer eller mindre ubevisst holder barna tilbake i frykt for å miste dem. De skaper en form for avhengighet slik at de skal beholde den nære relasjonen til barna. Frykten er at barna forsvinner dersom de plutselig oppdager at de kan klare seg uten sine foreldre. Det man elsker må man slippe fri, dersom det kommer tilbake, er det ditt for alltid. Det er et kjent ordtak og sannsynligvis et ganske godt råd til foreldre som har problemer med separasjon med barna.

Dersom man mangler den grunnleggende tryggheten, vil man heller ikke ha mulighet for å utvikle en solid følelse av selv eller autonomi. I slike tilfeller ser leveregelen litt annerledes ut. Vi møter altså mennesker som tilsynelatende klarer seg godt, og de har på sett og vis klart seg selv hele livet, men på innsiden føler de seg altså hjelpeløse og avhengige, og vi kan kalle det en skjult avhengighet.

 

Hvordan utvikler man seg forbi avhengighet og selvstendighetsbrist? 

Som tidligere nevnt har boken til Young og Klosko, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, også en styrke i at den er svært praktisk anlagt. I tilligg til å bibringe en slags dybdepsykologisk innsikt i de negative levergelenes natur, gir boken også konkrete råd om hvordan man kan endre en negativ leveregel. I følgende gir jeg en punktvis oppsummering av hva de sier om å bli kvitt avhengighet og selvstendighetsbrist.

  1. Ha forståelse for din barndoms avhengighet. Føl det inkompetente og avhengige barnet inni deg.
  2. Lag en liste over hverdagssituasjoner, oppgaver, ansvar og avgjørelser du unngår fordi du er redd for dem.
  3. Lag en liste over utfordringer, endringer eller fobier som du har unngått fordi du er redd for dem.
  4. Tving deg selv til systematisk å takle hverdagssituasjoner, gjøremål og avgjørelser uten å be om hjelp. Gå løs på utfordringer, eller gjør endringer når du har unngått noe. Begynn med de lette oppgavene først.
  5. Når du lykkes i å gjøre noe på egenhånd. Ta æren for det. Ikke bagatelliser det. Når du mislykkes, ikke gi opp. Fortsett inntil du mester oppgaven.
  6. Gå gjennom dine tidligere forhold og finn avhengighetsmønstre som går igjen. Lag en liste over leveregler du må unngå i slike situasjoner.
  7. Dersom du er motavhengig, aksepter ditt behov for veiledning. Be andre om hjelp.
  8. Lær deg å uttrykke dine behov, ønsker, følelser og tanker. Øv på å si din mening.

I mange tilfeller trenger man terapi eller profesjonell hjelp dersom man har en underutviklet følelse av selvstendighet og indre trygghet, men ofte kan man gjøre mye på egenhånd. Tanken er at første skritt på veien er å se sitt eget negative mønster og forstå hvordan det oppstod. På den måten kan man frigjøre seg litt fra følelsen av å være underlegen, og kanskje innse at frykten og redselen for å miste andre er innlært. Det er ikke noe ved selve essensen i ens egen person, men noe man har lært seg i samspill med omgivelsene. Det betyr at det går an å lære om igjen. Denne gangen må man ta mer ansvar selv, og målet er å innse at man faktisk kan klare mye mer enn det den negative leveregelen har fått en til å tro.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

Kilder

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

22 KOMMENTARER

  1. Har ikke lest alt enda men hva er i veien for at selvstendige oppegående individualister utvikler avhengighetsforhold av en eller annen karakter i løpet av livet? Jeg kunne gitt deg masse eksempler på det, og det skjer jo hver dag. Har du selv noen gang vært avhengig av noe?

  2. Hvis man er et selvstendig menneske med egne tanker og meninger,betyr det vel at man er voksen og kan klare seg selv.Jeg ser mange eksempler på det motsatte…Intense avhengighetsforhold–>Foreldre-barn og i parforhold…Vi er fra naturens side skapt til å kunne være alene og klare oss selv,hvertfall vi som er oppegående og friske.Jeg er enig med deg at oppdragelsen og oppveksten må ta en stor del av skylden.

  3. Bjørn Erik: Vet ikke helt om jeg forstår kommentaren din, men denne artikkelen handler ikke om avhengighet av røyk, data, gamling etc., men om mennesker som gjennom oppveksten har fått sin utvikling av selvstendighet underminert, og dermed kommer til å plages av en slags grunnleggende usikkerhet på seg selv, og en der tilhørende opplevelse av å ikke klare seg på egenhånd. Vi har sannsynligvis alle isolerte områder i livet hvor vi utvikler mer eller mindre usunne forhold og vaner, noe som også kan utvikle seg til små avhengigheter, men det er altså ikke det fenomenet denne artikkelen sikter på. Isolerte avhengigheter beskriver i artiklene som postes her: https://www.webpsykologen.no/kategori/artikler/avhengighet/. Her har vi blant annet skrevet om hva som ligger bak røykeavhengighet i følge Freud og hva som gjør oss avhengige av rusmidler.

  4. Isolerte avhengigheter tror jeg ikke finnes,eg trur selv disse isolerte avhengighetene har røtter som vokser inn i det store og hele bildet.

  5. Unnskyld glemte å svare etter at jeg hadde lest HELE artikkelen :)

  6. Det har du kanskje rett i Ådne, men det er et kontroversielt tema.

  7. Ikke glem alle som utvikler avhengighetsforhold fordi de møter sterkere personligheter heller da…

  8. Ineressabt artikel, kjenner meg igjen med alkoholisert far og ukebladlesende mor. Heldigvis hadde jeg en mormor på loftet. Far maste svært om at jeg måtte bli flinkest i klassen, noe som har medført både prestasjonsangst og autoritetsangst. Har forsåvidt greid meg gjennom livet, er 62 år. Men har hatt to ekteskap og tolange depresjoner. Har også vært på kurs i depresjonsmestring uten at det hjalp. For tiden er det meditasjon som fungerer best.

  9. Mange innleder nok forhold altfor tidlig…Alså før dem er “voksne”nok.De må kjenne seg selv før de kan bli kjent med andre.Det er ikke lurt å flytte sammen før en har prøvd å bo for seg selv tror jeg,kjenne litt på det å være “alene”,uten å ha noen å støtte seg til.

  10. Solfrid: Du har vel hørt uttrykket “tok over der mora slapp” :)

  11. Svært interesant artikkel. Interesantg å se hvordan et psykologisk perspektiv som forfatterens, beskriver narsissistisk problematikk og dynamikk rundt barndommens krenkelser, dets innvirkning på utviklingen og avhengigheten av de andre.
    Beskrivelsen om : “Avhengige personer har ofte sammenblandet eller dårlig utviklet følelse av selv. Identiteten deres kan ofte smelte sammen med foreldrenes eller eventuelt en partner eller annen livsledsager.” , er kjernen i den narsissistiske problematikk.
    Antar terapeuter ofte får problemer med vellykket terapi når man er opp i mot denne typen pasienter.

  12. Som barn er vi lite selektive på hva vi tar inn som en sannhet. Jeg for min del ble både overbeskyttet og tilført mine foreldres angst fordi jeg var et sykt barn.. Som voksen ble jeg da full av angst. Lærte meg av min far at alt er potensielt fralig. Jeg skulle ikke glede meg over ting for det sto alltid et problem på lur.
    Av min mor fikk jeg masse kjærlighet, men jeg fikk også hennes frykt og bekymringer.
    Min selvtillit som barn ble lik null. Den hadde jeg langt opp i voksen alder. Som ungdom valgte jeg å selvmedisinere meg bort fra det jeg ikke visste hva var. I en alder av 32 år måtte jeg ta et oppgjør med mitt liv. Det ble et oppgjør som tok noen år, men fruktene av det har gitt meg et godt liv. Min mor døde nå i januar. Sorgen har vært tung . Det selvom jeg ennå var under hennes vinger i følge henne selv. Jeg fikk mye kjeft ennå fordi jeg ikke var som hun ville jeg skulle være selvom jeg nå er 53 år. Jeg lærte meg min måte å takle det på. Jeg tok aldri på meg hennes bekymringer mer. Jeg fulgte ikke hennes angst. Jeg tok aldri skylden for hennes depresjoner lengre. Sånn var det de siste 20 årene hun levde, men det holdt hardt noen ganger. Kunne kjenne at jeg flere ganger ville falle tilbake til barndommen, men da tok jeg ftram mitt voksen jeg. Kunne skrevet masse mer, men må til tannlegen nå :-)

  13. Hei Rune Fardal. Når jeg leser din kommentar, forstår jeg at det må foreligge en misforståelse. Enten har jeg formulert meg helt galt, eller så har du misforstått. Jeg har jobbet med leveregler i mange år, og rent utredningsmessig har jeg ikke opplevd at mennesker som skårer på denne leveregelen kan forbindes med narsissisme. Mennesker som lider under leveregelen selvstendighetsbrist sliter med å sette grenser for seg selv, noe som betyr at de lett lar seg utnytte eller overkjøre. De har vanskeligheter med å ta valg, utvikle seg og være alene. Disse menneskene har en underliggende følelse av å ikke være verdifulle og kompetente, men denne følelsen er tydelig hos dem, og den forvrenges ikke av en forringet virkelighetsforståelse som gir seg utslag i en påtatt selvgodhet. Her har vi mennesker som på grunn av store svikt har vokst opp med en følelse av å være inkompetente, avhengig av andre og følelsen er ofte at de er et barn i en vokseverden.
    Den arrogansen, kroniske misunnelsen, sårbarheten for kritikk, mistilliten, manglende empatien, urimelige forventninger (selvberettigelse) og overvekten av primitive psykologiske forsvarsstrategier som man assosierer med dyssosial personlighet eller narsissisme, kan IKKE assosieres med denne leveregelen. Min kliniske erfaring tilsier at disse menneskene snarere har en tendens til å involvere seg med overstyrende eller dominerende mennesker og dermed lett blir utnyttet eller havner i destruktive relasjoner til mennesker med ”narsissistiske tendenser”.
    I så henseende er det viktig at de som leser denne artikkelen og kjenner seg litt igjen (noe de fleste sannsynligvis gjør på noen punkter), ikke må tenke at de kan karakteriseres som narsissister. Det blir en helt feil forståelse av både artikkelen og begrepet narsissisme.
    Det er riktig at narsissisten (slik det beskrives i DSM – Narcissistic Personality Disorder) i liten grad anerkjenner andres grenser og kan tendere til å se på andre som forlengelser av seg selv (ie. andre eksisterer for å møte deres behov), men det betyr ikke at alle som har en uavklart eller sammenblandet følelse av Selv skal klassifiseres som narsissister. Det finnes mange mennesker som sliter med dette, men som fremdeles har masse empati, selvinnsikt, godhet, respekt for andre osv. Det er fremdeles uavklart hvordan man skal forstå etiologien i en narsissistisk forstyrrelse, Kohut og Kernberg hadde to forskjellige og innflytelsesrike innfallsvinkler til dette, men min agenda var her å presisere at man ikke nødvendigvis må lese inn narsissisme i denne artikkelen. Noen av beskrivelsene i denne artikkelen kan være sammenfallende med dem man finner i teori om narsissisme, men det betyr ikke at vi beskriver det samme fenomenet her. Vi beskriver på sett og vis en helt annerledes problemstilling i denne artikkelen.

  14. Til Sølvi!
    Takk for en flott kommentar! Du beskriver på mange måter et av de sentrale elementene i selvhjelp eller ”egenterapi” i forhold til negative leveregler. Det handler om å se sitt eget mønster, og deretter etablere mot til å føle ”det lille barnet inni seg”. Dersom man samtidig bruker sine voksne sider og sin selvstyrke til å trøste dette barnet, kan man bli hel og trygg på seg selv. Å trøste seg selv (noen kaller det å regulere følelser) er helt sentralt i psykisk sunnhet. Det virker som om du har vunnet en viktig kamp Sølvi! Takk for at du deler dette!

  15. Til Trond S
    Takk for ditt innspill Trond! I forskning på dette området viser det seg at de som klarer å komme godt ut av vanskelige oppvekstvilkår, er de som har en ”mormor på loftet”. Så lenge man har en trygg støttespiller, kan vi takle ganske mye motstand. Jeg fikk en god følelse når du nevnte mormoren på loftet. Også glad for at du nevner meditasjon, noe vi er på siden er svært opptatt av. Tror det er et helt avgjørende supplement i forhold til både fysisk og psykisk helse for alle mennesker :-)

  16. Til Rune Fardal: I artikkelen som heter narsissisme og mentalisering (https://www.webpsykologen.no/artikler/narsissisme-mentalisering/) har vi skrevet om en todeling i narsissisme begrepet. Utdrag fra artikkelen:
    ”Både Kohut og Kernberg har beskrevet narsissismens vesen, men som sedvanlig har de gjort det på to litt forskjellige måter. Deres beskrivelser synes å sammenfalle med en slags todeling av narsissisme som er beskrevet i DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). Den ene typen kalles Overt Narcissism og omfavner grandiose og ekshibisjonistiske karaktertrekk. Her finner man en tilsynelatende ubegrenset tiltro til egen fortrefflighet. Den andre undergruppen har en nesten motsatt egenhet og benevnes Covert Narcissism. Denne diagnostiske subgruppen beskriver personer som er sårbare og særlig ømfintlige ovenfor kritikk. Slike personer kan reagere på små bemerkninger som i alminnelighet ikke vil oppfattes som kritiske. I slike situasjoner aktiveres deres psykologiske forsvarsverk ganske kraftig. Disse personene er ikke så lett å diagnostisere og deres forlegne fremtoning forveksles ofte med et depressivt symptombilde.”
    I så henseende kan din kommentar muligens forenes med det som her kalles Covert narcissism. Det er mulig man finner varianter av denne typen innenfor leveregelen selvstendighetsbrist.

  17. Solfrid; Det sies at forhold som blir knyttet tidlig er ofte de som holder, kan dette kanskje handle om, at jo tidligere vi knytter bånd – umoden, jo vanskeligere er det å rive seg løs om forholdet ikke funker? Jeg tror det…..

  18. Etter å ha lest art. tenker jeg igjen på hvor viktig det er for oss voksne, foreldre og andre som har nære forhold til barn i hverdagen, hvor viktig det er å forstå f.skj. på mobbing, som har en klar definisjon, og normal småerting i skoles…ituasjon o.e. Hvis vi skal slå ned på all uenighet og tull mellom barn, hvor skal de da lære seg å tåle motgang, livet er jo som kjent på godt og vondt, og hvordan skal de kunne takle konfliktløsninger senere om de ikke får det inn i oppdragelsen? Jeg mener bestemt at dette er noe av det viktigste et barn kan lære seg for å stå rustet til voksenlivet og, ikke minst, takle det! Her kommer også den berømte bjørnetjenesten inn! Kanskje er nettopp en av grunnene til at de som er avhengige, ofte velger sterkere venner, nettopp det at de ønsker seg en leder! Når det gjelder jenter og gutter i forhold til ubalansen i avhengighetsforholdet til foreldrene, kan det ha med at jenter identifiserer seg med mor og gutter med far? Da jeg vokste opp måtte vi jenter være sammen med mor og hjelpe henne, mens guttene var ute og lekte o.l. ; ))) og deltok kun når det var ting som skulle gjøres ute. Dette gjorde jo at båndene mellom mor og barn naturlig ble mer sterke, vi var jo mye mere sammen med henne enn guttene. I den tida flyttet vi hjemmefra som 14 – 15 åringer og måtte dermed tidlig klare oss sjøl, har jo gått bra, selv om det også er påpekt, i art. at dette også kan avle avhengige personer. Samfunnet har jo endret seg betraktelig siden 50-60 tallet og i dag er det like vanlig med en forelder som med to – har vært det lenge. Jeg mener å ha lest i en forskningsrapport, for flere år siden, hvor det ble sagt at gutter som vokser opp med alenemødre, mor er generelt mer beskyttende enn far – vi ser jo farer over alt ; ) , der viste det seg at når guttene var utenfor mors rekkevidde var de trukket mot ekstremsport og farlige/dristige handlinger hvor de lett kunne skade seg selv. Dette for å få utfolde alt på engang, som de jo ellers ble holdt unna, da de var små med mor innen rekkevidde hele tida. Det er jo motsatt av det som står i art. om at overbeskyttende foreldre får uavhengige barn som er engstelige og ubesluttsomme. Eldste sønnen min har hoppet i strikk, stupt fra svære klipper, elsker sjøsport som vannski og vannskuter, kjørt slalom i bratte bakker o.l. m.a.o. ikke redd for noe og yngste gutten kjører snowboard som jo også er en, om vanlig nå, så tøff sport. Jeg har vært veldig beskyttende, men også tillatt utfordringer, men har jo ikke sett alle utfordringene de har hevet seg med på og takk for det! Tror at når barn kommer i et usunt avhengighetsforhold, handler det ofte om at de ikke blir gitt ansvar, i forhold til alder og dermed havner i en tillært avhengighetssituasjon. Hvordan skal de lære ansvar om de ikke får det!? Personlig har jeg alltid hatt stor respekt for havet, vann o.l. og har passet ekstra godt på ungene i situasjoner hvor jeg har sett det kunne være farlig, allikevel har ingen av guttene utviklet redsel for vann og sjø, er tvert i mot dyktige svømmere begge to og elsker sjøsport, så det stemmer jo heller ikke med at det omsorgspersoner er redde for trenger videreføres til barna. I tillegg har de vært økonomisk uavhengige av meg fra før fyllte 20 år og er veldig selvstendige, mer enn mora. Ja, ja de fleste problemer og traumer er vel komplekse, men tror at den største tjenesten vi som foreldre kan gjøre barna er å gi dem ansvar i forhold til alder, iblandet en sunn og god omsorg hvor kommunikasjonen også lærer dem konflikthåndtering da vil de også stå bedre rustet, til å komme ut i den store verden og klare seg godt, uansett hvor de er og hvilke utfordringer de møter.

  19. Kan jo legge til at jeg ikke har hatt mine barn i barnehage, men var hjemme med eldstegutten i 3 1/2 år, da fikk han dagmamma som var hjemme hos oss, og videre var jeg hjemme med yngste gutten til han begynte på skolen, 7 år. Jeg var dagmam…ma denne perioden for at mine barn, som er født med 10 års mellomrom, skulle ha jevngamle å kommunisere og utvikle seg sammen med. Jeg tror på kontinuitet, og senket stressnivå i barnas første leveår, sove til de er uthvilt og ikke for mange ” hjem ” å forholde seg til, men det er viktig med jevngamle lekekamerater for å få riktig stimuli i oppveksten. I dag er jo barna i barnehage fra 1 års alder og gjerne i 9 timer pr. dag, da er det jo ikke bare foreldre som påvirker til utviklingen av barnas personlighet, men alle de andre voksne som deltar i barnas oppvekstmiljø, påvirker vel så mye! Så har vi alle f.skj. fam. strukturene som barna opplever – påvirkn. også her! At utviklingen noen ganger fører til usikre, engstelige, uselvstendige og ” hvor hører jeg til ” mennesker er kanskje ikke så rart!

  20. […] Det finnes veldig mange årsaker til at unge mennesker ikke våger å ”stå på egne ben”. Noen har fått for mye omsorg eller hatt foreldre som er overinvolverte. Kanskje har de fått så mye hjelp til å takle livets utfordringer at de ikke føler seg kompetent til å takle ting på egenhånd. Omsorg, hjelp og støtte er viktig for alle barn, men for mye kan underminere barnets behov for autonomi og mulighet for selvstendig utvikling. Mangel på omsorg og støtte kan også gi barnet en grunnleggende følelse av usikkerhet. Mye av oppveksten handler om en indre følelse av usikkerhet, og det er ingen lett oppgave å etablere seg på egenhånd når man på innsiden føler seg som et ”barn i en voksenverden”. En annen variant handler om mennesker som vokser opp med engstelige omsorgspersoner. Barnet lærer seg selv å kjenne gjennom sine foreldre, og barnet forstår også omverden via sine foreldre. Dersom man kultiveres inn i en forståelse av livet som ”et veldig farlig prosjekt”, kan dette etablere seg som en slags grunnleggende livsorientering. Verden er utrygg, og man må hele tiden passe på ulike farer som lurer bak hver sving. En slik livsinnstilling skaper frykt, og det vil naturlig nok bli vanskelig å våge seg ut i livet på egenhånd. Dette skriver vi mer om i artikkelen Selvstendighet kontra avhengighet. […]

  21. Jeg skjønte denne artikkelen veldig godt og det var derfor jeg leste denne av andre mange artikler på webpsykolog siden. Dette er nok et tema mange ikke forstår helt og det er mange faktorer som spiller inn. Jeg er voksen nå og ser godt hva som har spilt inn på mine relasjoner til andre mennesker gjennom livet. Jeg ser tydelig den røde tråden når det gjelder å ha partnere, jeg er kjemperedd for å si hva jeg mener og føler, fordi jeg tror jeg vil bli forlatt. Hvis partneren skulle finne på å være borte en helg eller noe ekstra i uken har dette vært uoverkommelig, men det har blitt bedre nå siden jeg er ganske flink å jobber med dette nå. Når man da i voksen alder reagere som en 5 åring, med ukontrollert gråting, uro, angst, kvalme, forlatthet så er det mye negativ energi lagret i kroppen, som en 5 åring ikke har noe viten om, den bare reagere instinktivt med vår ”reptilhjerne”. I vår ”reptilhjerne” fungerer vi som frys, flykt eller fight, og jeg har fryst mye igjennom livet mitt. Jeg som 5 åring har hatt det utrygt hjemme, var ikke i barnehagen engang fordi jeg var redd for hva fælt som skjedde hjemme. Allerede der hadde en jeg ansvarsfølelse som var tung og angstfylt som et barn ikke skal ha. Jeg har vel innlært atferd av min mor, for min far stakk når jeg var liten. Det betyr ikke at det må skje med meg, men dette sitter lagret inne i meg. Mulig min far ville bort fra min mor, men ikke meg. Men hvordan skal et barn skjønne det når moren holder barnet borte fra faren og sier mye stygt om faren. Som små har vi tok tatt innover oss mye som vi som voksne enda ikke klarer å ta fatt på. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket å være en annen person som er uavhengig og klarer det meste selv. Jjeg nok engang står over en vanskelig livssituasjon som stjeler all energi, livsgnist og tanker, mye pga. av at jeg ikke tør å stå opp for min del, så blir jeg underlegen og finner meg i mye vondt i et forhold. Uansett hvem jeg er sammen med vil jeg antagelig føle meg mere avhengig av partneren enn andre, men hvordan leve med det og se andre løsninger istedet for å leve alene når man ikke ønsker det, det er ikke lett.
    Dette ble en kort forklaring fra min side og dette er er et stort vanskelig tema, og de som absolutt ikke kan forstå dette, prøv å opptre litt forsiktig, dette er sårbart nok fra før. Jeg skjønner godt at det er ikke lett å utvikle seg selv når man må passe på familie og lage en trygghetsbase til seg selv samtidig i ganske liten alder. Man har ikke vinger til å fly rundt i verden da.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here