Ulike typer ensomhet & isolasjon

Ensomhet kan handle om fravær av sosiale forbindelser, men det kan også innebære en uoverskridelig kløft, ikke bare mellom en selv og andre, men mellom en selv og verden.

For Yalom er isolasjon et av menneskets mest fryktede eksistensielle grunnvilkår. Fra sin årelange praksis som psykoterapeut har han lagt merke til at mange mennesker som mister en ektefelle eller livsledsager, ikke først og fremst fortviler over tapet av den andre, men over den brutte relasjonen. Enker og enkemenn snakker om å leve et liv som ikke blir sett. De har mistet et livsvitne – noen som vet at de kommer hjem, legger seg og står opp om morgenen. Innenfor psykisk helse ser vi også utallige eksempler på mennesker som lever i utifredsttillende eller skadelige parforhold fordi de er nødt til å ha et vitne til sitt liv – non som kan bekrefte deres eksistens. Noen har til om med sagt at de føler at de slutter å eksistere dersom de ikke har noen som ser dem. Yalom påpeker at dette er et vanlig fenomen i terapi, og han legger til at terapeuter må passe på at de ikke blir pasientenes livsvitner. Det vil skape et avhengighetsforhold hvor terapiens slutt kan bli katastrofal for pasienten. I terapi handler det om å være støttende og bekreftene til stede samtidig som man arbeider for pasientens evne til selvstendighet og selvaksept.

Yalom (2007) snakker om tre typer ensomhet eller isolasjon.

Inter-psykisk isolasjon

Inter-psyisk isolasjon betyr atskillelse fra seg selv. Dette kan vi se hos mennesker som i liten grad tar hensyn til egne følelser og behov. Ofte har de hatt en oppvekst hvor det ble viktig å ta hensyn til andres behov. Barnet måtte ”gå stille i dørene” for at pappa ikke skulle bli sint, eller være pliktoppfyllende og ”grei” for at mamma ikke skulle bli lei seg og deprimert. Når barn må ta spesielle hensyn til de voksne, går det på bekostning av deres egen utvikling. Ofte kan de utvikle et godt blikk for andres behov, men være helt uvitende om sine egne ønsker, følelser og behov. I slike tilfeller mister man kontakten til sitt eget indre liv, og man kan føle seg tom eller ”utbrent”. Livet kan plutselig fremstå som kaldt og meningsløst. Man er rett og slett atskilt fra seg selv og det representerer ofte en alvorlig psykisk forstyrrelse med depresjon og melankoli som et av hovedsymptomene.

Freud snakket om isolasjon som en forsvarsmekanisme hvor følelsene fjernes fra minnet om en ubehagelig opplevelse. Når personen senere kommer i tanker om den vanskelige opplevelsen, fritas han fra de smertefulle følelsene – De er rett og slett koblet fra tankene. Mange terapeuter mener at hovedhensikten med psykoterapi er å integrere slike avspaltede deler av seg selv.

Interpersonal isolasjon

Som regel er det interpersonal isolasjon vi opplever som ensomhet. Det handler om fravær av sosiale forbindelser. Man har få venner og lite nettverk. Innenfor psykisk helsevern jobber vi nesten daglig med denne typen ensomhet. Det finnes mange årsaker til at folk blir ensomme. Det kan dreie seg om kulturforskjeller, geografiske årsaker, nedleggelse av institusjoner som fremmer nærhet, mangel på sosiale ferdigheter, mobbing og så videre. Det er heller ikke så sjelden at man i hjelpeapparatet møter mennesker som sliter med en form for psykisk lidelse som nettopp hindrer gode relasjoner til andre mennesker. Det kan eksempelvis være schizoide eller narsissistiske personligheter, eller mennesker som fordømmer og utnytter andre, eller mennesker som er selvusikre og sliter med angst.

Eksistensiell isolasjon

Yalom snakker om eksistensiell isolasjon som en tredje variant. Denne formen for isolasjon går dypere og skjærer oss helt inn til beinet.

…det er en mer fundamental ensomhet som er uløselig knyttet til eksistensen og refererer til en uoverskridelig kløft mellom en selv og andre, en separasjon ikke bare mellom selv og andre, men mellom en selv og verden.” (Yalom, 2007, pp. 45-46).

Yalom kobler eksistensiell isolasjon til døden. Det er ansikt til ansikt med døden at vår fundamentale ensomhet blir tydeligst. I antikken ble herskere og mennesker i maktposisjoner gravlagt med masse gods og eventuelt noen følgesvenner. På sett og vis er det kanskje et bilde på vår frykt for ensomheten ved vegs ende. Vi fødes og dør alene, og slik er rammen rundt vårt liv. Når vi kommer i kontakt med denne typen eksistensielle erkjennelser, gjerne i sammenheng med kriser eller tragedier, er det en grunnleggende frykt som girper oss – en eksistensiell angst – og dette er kanskje den mest hardtslående form for ensomhet som mennesket opplever.

Les også

Ensomhet og isolasjon er et tema vi har drøftet gjennom flere artikler:

Anbefalt litteratur

I denne artikkelen nevner jeg den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom. Når det dreier seg om menneskets grunnleggende eksistensielle vilkår, er Yalom en fremragende forfatter og teoretiker. Bøkene til Yalom har vært kilde til mye inspirasjon og lærdom i mitt virke som psykolog. Alt han skriver lodder dybden i det menneskelige sinnelag på en overbevisende måte. Døden, friheten, meningsløsheten og isolasjonen er aspekter ved menneskets eksistens som av og til dukker opp og flekker tenner mot våre livsprosjekter.

Yalom skriver gode fagbøker om disse temaene, men det er kanskje hans skjønnlitterære bøker om terapiprosesser som har gjort størst inntrykk på undertegnede. Et terapeutisk forløp er en spennende reise, og det er nettopp denne spenningen, blandet med følelser, innsikt og eksistensiell klokskap, Yalom griper på en fortreffelig måte i sine romaner om terapi. For dem som er interessert i eksistensiell psykologi fortalt på en spennende måte, er Yalom et sikkert valg. Jeg vil spesielt anbefale følgende:

  • Dobbeltspill i sjeledypet: Hovedpersonen i romanen er en psykiater som selv går i analyse hos en kollega, men som bryter behandlingen fordi han er uenig i psykoanalysens strenge regler for terapisituasjonen. Han bestemmer seg for å eksperimentere med en helt ærlig og åpen terapi. Problemet er at hans pasient har en litt annen agenda, som ikke handler om å være åpen og ærlig.
  • Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien: I denne boken forteller Yalom, på sin sedvanlige åpne og direkte måte, om ti pasienter og behandlingen av disse. Pasientene kom til Yalom for å få hjelp med de vanlige problemene i hverdagslivet: ensomhet, selvforakt, impotens, migrene, seksuelle tvangsforestillinger, overvekt, høyt blodtrykk, sorg, en tærende opptatthet av kjærlighet, humørsyke eller depresjon. Likevel avslørte terapien at disse hverdagsproblemene hadde dype røtter, røtter som strakte seg helt ned i menneskets eksistensielle grunnmur. Yalom er en eksistensiell psykoterapeut, og i denne boken får vi virkelig et levende innblikk i hva det betyr i praksis.
  • Schopenhauerkuren: Dette er en bok jeg anbefaler alle pasienter jeg har hatt i gruppeterapi å lese. Den anerkjente psykiateren Julius Hertzfeld får sjokkbudskapet om dødelig kreft etter en rutinesjekk. Han begynner å gå inn i seg selv, og blir opptatt av de mislykkede terapiene. Hva gjorde han feil? Julius oppsøker Phillip, en pasient han aldri klarte å hjelpe ut av et ulykkelig og tvangspreget sexliv. Det viser seg at Phillip har kurert seg selv ved hjelp av Schopenhauer og hans filosofi. Nå er Phillip selv klar til å bli terapeut, men han trenger hjelp fra Julius for å få en faglig godkjenning. De to mennene inngår en avtale. Julius blir Phillips veileder dersom Phillip først deltar i gruppeterapien Julius leder. Dette er rett og slett en psykologisk spenningsroman om gruppeterapi, noe som tilhører sjeldenhetene, men Yalom får det til på en utmerket måte.
  • Da Nietzsche gråt: Dette er en bok hvor den store tenkeren Nietzsche kommer i terapi hos Breuer (læreren til Freud). Det er et tenkt scenario som utforsker både Nietzsche som person og filosof. Er man interessert i eksistensialisme og psykoterapi, men helst leser skjønnlitteratur, får du både i pose og sekk her.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Ikke alt – lite – kan defineres på kun én måte.
    De er fullt mulig å føle seg ensom med mange folk rundt seg og om en er klar over hva som hindrer en i å ha bedre kontakt, er det ikke bare-bare å skyve det til side!

  2. Det dreier seg om å være relevant…..referansegruppen må ha interesse i det man beskjeftiger seg med, ellers blir man ensom – og hva er referansegruppen? Det er jobb-felleskapet, fritidsinteresser etc.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here