Personlighetstrekk hos mordere

Innenfor psykologi jobber man med å forstå motivasjonen bak menneskers tanker og handlinger. Men desto mer sosialt avvikende symptomene fremstår, desto mer utfordrende er det å forstå dem. Jack the Ripper, Theodore Robert Cowell (Ted Bundy), Gary Ridgeway (Green River killer), Dennis Rader (bind, torture, kill) og David Berkowitz (Son of Sam) er alle sammen menn som har drept mange mennesker. Deres grufulle gjerninger gir oss grunn til å anta at de mangler en del essensielle humane kvaliteter. Det kan virke umulig å etablere en innfølende forståelse for disse menneskenes morderiske handlinger.

I dag står Norge ovenfor tilsvarende dilemmaer. Drapene på AUFs medlemmer på Utøya og bombene i regjeringskvartalet har skaket hele Norge med ringvirkninger over hele verden. Hvordan kan noen ta livet av så mange mennesker, tilsynelatende uten å nøle? Man kan ikke gi noe svar på dette spørsmålet så lenge man ikke kjenner til Brevik på andre måter enn gjennom hans terrorhandlinger og planer. Psykologien har imidlertid en del teorier og forklaringsmodeller som i noen tilfeller kan bidra til å forstå psykologiske ekstremtilfeller og drap på et mer overordnet plan.

Det er en vesentlig forskjell mellom de kjente drapsmennene som er nevnt over, og det som hendte på Utøya. De ovennevnte personene blir kalt for seriemordere, mens gjerningsmannen på Utøya må kalles en massemorder. I litteraturen defineres seriemord som ”the intentional killing of at least three or more individuals in a series, with a latency period between the killings”. (Meloy & Felthous, 2004, p. 289). Dette står i kontrast til massemord som refererer til intensjonelt drap på minst to eller tre mennesker i samme episode. De fleste massemordere bruker et skytevåpen (eventuelt bomber), noe som indikerer en viss emosjonell distanse til ofrene. Dette står også i motsetning til de fleste seriemordere, som ofte er opptatt av selve drapshandlingen. Seriemordere opererer også med ulike ritualer, og det er ikke så uvanlig at det involverer seksuelle overgrep. Hittil er det vel ikke så mye som tyder på at massemordene i Regjeringskvartalet og på Utøya handlet om gjerningsmannens personlige tilfredsstillelse ved å drepe. Langt på vei virker han politisk motivert, og dermed kan det hende at drapene på sett og vis tjener en annen hensikt for massemorderen enn for seriemordere. Likevel kan det hende at de to typene deler visse karakteristika når det kommer til personlighet og ”psykologisk makeup.”

Det er vanskelig og uriktig å sette gjerningsmannen på Utøya inn i en årsakssammenheng. Det er også dårlig fagetikk å lage psykologiske profiler på en mann man ikke kjenner på annet enn hans gjerninger, videoer og skriftlige arbeider. Det er de sakkyndige psykologene eller psykiaterne som skal stå for det, men likevel mener vi at det er viktig å se litt mer generelt på det ekstreme fenomenet som får mennesker til å ta liv. Døden er noe som alltid lurer i periferier av vår bevissthet, men i disse dager står vi ansikt til ansikt med døden. Det rører ved våre dypeste frykter, og kanskje kan en mer generell forståelse for morderes psykologiske beskaffenheter hjelpe oss i en uhyre vanskelig sorg- og konsolideringsprosess.

I denne artikkelen skal vi se på mulige aspekter ved en morders personlighet. Personlighet betraktes ofte i forhold til dimensjoner på et kontinuum og ikke som definerte kategorier (Karterud, 2001, p. 27; Schroeder et al., 1992; Reiby, 2000, p. 31; Jaspers, 1997, p. 577). Det betyr at selv de verste drapsmenn kan ha egenskaper og karaktertrekk som ligner de vi finner hos andre deler av befolkningen. Men faktum er at en massemorder utviser en ekstremt avvikende atferd, og kanskje plasserer det vedkommende langt ut i periferien på noen av skalaene for personlighetstrekk.

I denne artikkelen skal vi først og fremst se på et narsissistiske trekk som et sannsynlig element i en morders personlighet.

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnose i den amerikanske diagnosemanualen DSM-IV. Diagnosen assosieres med et mønster av grandiositet (storhetstanker), stort behov for beundring og oppmerksomhet og mangel på empati (Gabbard, 2000, p. 266). Diagnosen eksisterer imidlertid ikke i ICD-10, som er den diagnosemanualen vi bruker i Norge. Grunnen til dette er uklar, men det skyldes i alle fall ikke at narsissistisk personlighetsforstyrrelse kun eksisterer i USA. Trolig handler det om metodologiske utfordringer i forhold til diagnostisering.

I følge selvpsykologen, Heinz Kohut, er det et problem at begrepet narsissisme er heftet til en bestemt personlighetsforstyrrelse, ettersom han påpeker at narsissisme er en fundamental og essensiell dimensjon ved alle mennesker. Narsissistisk patologi oppstår når selvet ikke klarer å utvikle seg på en moden måte, noe som betyr at personen fortsetter å ha overdrevne behov for berømmelse og oppmerksomhet fra andre, også i voksen alder. Det innebærer at personen ikke har lært å berømme seg selv på en tilfredsstillende måte. (Kohut, 1978, pp. 634-635; Kohut, 2000, p. 27; Karterud & Wilberg, 2001, pp. 51-52). Kanskje kan man si at den kjærligheten man får fra sine omgivelser og sine omsorgspersoner legger grunnlaget for vår utvikling som mennesker. Kjærligheten og oppmerksomheten fra omsorgspersoner blir gjennom oppveksten omdannet til kjærlighet for oss selv. I en sunn utvikling erverver vi evnen til å ”like oss selv” eller ”gi oss selv anerkjennelse” for den vi er og det vi gjør, og dermed er vi på sett og vis mer selvforsynte. Vi er ikke avhengige av andres oppmerksomhet og berømmelse for å føle oss verdifulle, eller oppleve at vi har en betydning og rent faktisk eksisterer. Narsissisten trenger altså andres bekreftelse og bruker mye energi på å bli sett, lagt merke til, føle seg stor, mektig og beundret, eller fryktet – Sistnevnte kan også gi en følelse av overlegenhet, noe narsissisten trenger for å bekrefte sin eksistensberettigelse og egenverdi.

Når det er snakk om ekstreme gjerninger som seriemord eller massemord og terrorhandlinger, kan man fristes til å snakke om antisosial personlighet eller psykopati, men Kohut nevner ikke disse begrepene i sitt teoretiske rammeverk. Han refererer isteden til antisosial atferd som ”narsissistisk”. (Kohut, 1978, pp. 634-635). Otto Kernberg er en annen kjent teoretiker som har vært opptatt av narsissistisk patologi (sykdom), og han presiserer også at narsissistiske personlighetstrekk må forstås som ”mer eller mindre” eller grader på et kontinuum. Dermed rangerer han narsissistisk alvorlighetsgrad på et spekter som går fra ”narsissistisk personlighetsforstyrrelse”, ”malign narsissisme” til ”antisosial personlighetsforstyrrelse”, hvorav den sistnevnte er den mest alvorlige (Kernberg, 2003, p. 373). Når det handler om mennesker som planmessig dreper, med innslag av ”se hvor stor og mektig jeg er”, kan det være nærliggende å vurdere narsissistiske personlighetstrekk. Det er ikke dermed sagt at alle som dreper har sterke narsissistiske tilbøyelighet. Drap foregår også med andre motiver og psykologiske beveggrunner.

Hvordan utvikles patologisk narsissisme?

Narsissisten kjenner man igjen hos mennesker med grandiose trekk. I tillegg foreligger det stor grad av selvsentrering, ofte kombinert med en mangel på innfølende interesse for andre. Narsissisten lever på en bølge av storhetstanker, de er ofte opptatt av utseende og makt, men på en motsetningsfull måte er ”storhetsvanviddet” som regel forbundet med en dyp lengsel etter beundring og bekreftelse fra andre.

Mennesker med sterke narsissistiske trekk har ofte problemer med å inngå i avhengighetsforhold, og de mangler i visse henseende evnen til å oppleve dype følelser av sorg og melankoli. Utadtil kan de tidvis opptre som skuffede og bedrøvede, spesielt dersom de blir forlatt eller krenket på noen måte, men de sørgmodige følelsene er som regel overfladiske og skjuler langt sterkere følelser av raseri eller fantasier om hat og hevn. Misunnelse er også et fremtredende element hos narsissisten. Ofte opplever de en sterk misunnelse mot mennesker som har noe de beundrer. Her reagerer ofte narsissisten ved å idealisere den andre, og på den måten få kontroll eller nærhet til det den andre har. I andre tilfeller kan narsissisten devaluere og miskjenne den andre for å ”utjevne” den påtrengende misunnelsen.

Narsissistiske trekk assosieres ofte med emosjonell ustabilitet  og primitive forsvarsmekanismer sentrert rundt splitting. Splitting som psykisk forsvar avstedkommer en slags emosjonell sort/hvitt opplevelse av seg selv og verden, noe som forhindrer mer nyanserte og realistiske oppfattelser. Omnipotens er også en forsvarsmekanisme assosiert med narsissisme, og det henspiller på en tendens til å dempe emosjonelle konflikter, misunnelse og mindreverdighetsfølelse ved å agere overlegent ovenfor andre. De setter seg høyere, tilstreber et godt utseende, kan trene opp store muskler for å virke sterkere eller eie statussymboler for å heve seg over allmennheten. I ekstreme tilfeller, som ved massemord, kan slike mekanismer spille inn i den forstand at drapsmannen opphøyer seg selv til dommer over liv og død. Blander man slike psykiske tilbøyeligheter med dogmatisk tankegods, kan resultatet bli messias-aktige forestillinger. I drapsmannens hode kan de mest grufulle gjerninger tilsynelatende legitimeres i en eller annen ideologi forsterket av morderens oppfattelse av sin egen suverenitet.

Den narsissistiske personligheten skiller seg imidlertid en del fra den emosjonelt ustabile personligheten på vesentlige punkter. Ofte har narsissisten bedre impulskontroll, noe som gjør at de i større grad evner å opptre mer adekvat i sosiale sammenhenger. Det er heller ikke så sjeldent at de besitter spesielle evner eller begavelser, noe som ofte gjør at de kommer seg høyt opp i samfunnet og erobrer posisjoner med høy status. På den måten blir den narsissistiske problematikken skjult bak karriere eller sosial posisjon. Bak fasaden er det imidlertid sannsynlig at det skjuler seg paranoide ideer, frykt og hensynsløse tilbøyeligheter som kommer frem dersom personen føler seg truet.

Ellers er det vanlig at narsissistisk patologi gir personen en indre følelse av tomhet. Denne tomheten forsøker vedkommende å fylle med betydning, og betydning handler her om berømmelse fra andre. Noen narsissistiske personligheter forsøker å fylle denne tomheten ved å tilegne seg makt, og på den måten inngå i relasjoner hvor de har kontroll og innflytelse, eller de kan fylle tomrommet med seksuelle utskeielser med ulike partnere og dermed føle seg viktige i akten. Problemet er at de fleste forsøk på å stange den dype tristesse, kun har en midlertidig effekt. Tomheten veder alltid tilbake.

Psykoanalysen har ofte beskrevet narsissisten som et rasende barn som kjemper mot en følelse av verdiløshet og angst for å bli angrepet. De paranoide tendensene – ie. noen er ute etter å ta meg, utnytte meg eller innvadere meg og mitt  – kan kanskje forstås på bakgrunn av dette. Innenfor en psykoanalytisk referanseramme antas det også at det voldsomme raseriet legger beslag på alle følelser slik at den ”emosjonelle melodien” som skal akkompagnere et sunt liv uteblir, og resultatet er en følelse av tomhet (Cullberg, 1999, p. 186-187).

Narsissisten trenger hele tiden noe av andre, og dermed kan de ved nærmere kjennskap oppleves som utnyttende og egosentriske. De gir lite av seg selv i mellommenneskelige forhold, og dermed blir de gradvis mer og mer ensomme. De fører til en eskalerende bitterhet og misunnelse for dem som ”lever rikt”, men manglende empatiske evner (skjult bak en sjarmerende fasade), blir et problem for andre. De vender seg vekk, og desperasjonen hos den narsissistiske personen øker i takt med frykt og eventuelt urealistiske forestillinger og sin egen betydning for å dempe følelse av mindreverd.

I boken The moral landscape (2011) drøfter Sam Harris psykopati, antisosiale personligheter og narsissistiske trekk, og han nevner at det kun finnes noen hundre tusen kaldblodige mordere på verdensbasis, men at 1% av verdens befolkning har sterke narsissistiske og antisosiale trekk. Disse menneskene har sannsynligvis en del av de egenskapene vi her har drøftet, men de lever på rett side av loven. De kan meget vel være til belastning for sine nærmeste eller sine barn, men de lever uoppdaget og fører tilsynelatende anstendige liv, gjerne med ganske stor suksess.

Relaterte artikler:

• Dyssosial personlighetsforstyrrelse
• Narsissisme og mentalisering
• Kynismens psykologi
• En terrorists forrykte tankeverden
• Breivik får ikke trekke oss ned

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Gabbard, Glen O. (2002). The Psychology of the Sopranos: Love, Death, Desire and Betrayal in America’s Favorite Gangster Family. The Perseus Books Group.

Harris, Sam (2010). The moral landscape. Transworld Publisher.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Karterud S. & Wilberg T. (2002) American guidelines for treatment of borderline personality disorder. Tidsskrift Norsk Legeforening, 122 (20), 2028-9.

Kernberg, O. (2003): The psychotherapeutic management of psychopathic, narcissistic and paranoid transferences. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Kohut, H. (1978). Thoughts on narcissism and narcissistic rage. I: Ornstein, P. H. (Ed.), The search for the self. Selected writings of Heinz Kohut: 1950-1978. Vol.2 (pp. 615- 658). New York: International University Press.

Kohut, H. (2000) Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personelighetsforstyrrelser. Fredriksberg: Det Lille Forlag.

Jaspers, K. (1997). General psychopathology. Vol 1. London: John Hopkins University Press.

Meloy R. J., & Felthous, A. R. (2004). Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioural Sciences and the Law, 22, pp. 289-290.

Reisby, N. (2000). Sygdomsforekomst og organisatoriske forhold. I Hemmingsen, R., Parnas, J., Gjerris, A., Reisby, N. & Kragh-Sørensen, P. (red.), Klinisk psykiatri. (2. utgave) (pp. 31-50). København: Munksgaard.

Schroeder, M. L., Wormworth, J. A. & Livesley, J. W. (1992). Dimensions of personality disorders and their relationship to the big five dimensions of personality. Psychological assessment. 4 (1), 47-53.

 Av Janne Risholm Liverød &
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no