Karen Horney skrev boken ”Our inner conflicts” i 1945. Det er en gammel bok, men likevel full av verdifull innsikt om menneskets utvikling og personlighet. Karen Horney viser oss hvordan små og store konflikter i oppveksten tvinger frem ulike mestringsstrategier hos barnet. Som liten er man sårbar for følelser av hjelpeløshet og avvisning, hvorpå barnet gjør alt det kan for å tilkjempe seg nødvendig trygghet ut i fra de forutsetningene som er gitt. Noen barn har alt de trenger av empatiske omsorgspersoner, kjærlighet og grenser, mens andre barn opplever mangler i kortere eller lengre perioder. De fleste av oss har uansett enkelte «indre konflikter» som kommer til å følge oss inn i voksen alder. Problemet oppstår når våre tidligere strategier i møte med livet dukker opp på nytt uten at vi er oppmerksomme på det. De vil si at vi reagerer på «autopilot» og gjentar fortidens reaksjoner uten at vi oppdager hva som foregår. Karen Horney identifiserer tre typiske reakasjonsmønstre som til en viss grad bor i de fleste av oss. Jeg tror det er ytterst få mennesker som leser boken til Horney, «Our inner conflicts», uten å kjenne seg igjen i det hele tatt.
Avhengig og usikker
Horney forklarer oss at utrygghet i oppveksten krever at barnet tilpasser seg for å oppnå den kjærligheten og anerkjennelsen det har behov for. Noen barn forsøker å være snille og pliktoppfyllende for å vinne andres interesse og omsorg. Dersom dette blir en fast (men ubevisst) strategi i møte med andre mennesker, innlemmes en form for underkastelse som en del av personligheten. Senere i livet kan man ha en tendens til å klamre seg til andre, være føyelig, lite selvhevdende, konfliktsky og generelt sett undergrave egne behov og meninger for å tilfredsstille andre. I denne posisjonen har man utviklet et avhengig mønster hvor man tilstreber å «please» andre for å ikke bli avvist eller forlatt.
Les mer om den avhengige personligheten her
Avhengig og ustabil personlighet: Gjennom oppveksten utvikler vi reaksjonsmønstre for å få det vi trenger av omsorg. Noen klamrer seg til andre og noen går til angrep for å ”vinne sin plass”. Som voksne kan mønstrene fungere mot sin hensikt. Les mer
Avhengig personlighetsforstyrrelse: Den avhengige personen er passiv og lener seg på andre for støtte. De har problemer med å ta valg, liker ikke å være alene og har ofte en engstelig fremtoning. Hvordan utvikles en avhengig personlighetsstruktur? Les mer
Selvutslettende personlighet: Selvutslettelse kan bli et negativt livsmønster som medfører at vi undergraver egne behov for å tilfredsstille andre. Man setter ikke grenser for seg selv, blir utnyttet, føler seg usikker og sliter med å ta valg. Les mer
Selvstendighet kontra avhengighet: Avhengige personer har problemer med å sette grenser, ta valg, utvikle seg og være alene. Man føler seg inkompetent, avhengig av andre og kan oppleve seg selv som et barn i en vokseverden. Hva gjør man? Les mer
I videoen under beskrives den «avhengige personligheten» i mer detalj. Hvordan utvikles avhengighet? Hvorfor føler man seg som «et barn i en voksenverden»? Hvorfor finner man seg i nesten hva som helst for ikke å bli forlatt?
Amper, skeptisk og usikker
Mens noen forsøker å innsmigre seg hos andre og klamre seg til sine medmennesker for å stange en underliggende følelse av utrygghet og hjelpeløshet, er det noen som velger motsatt strategi. Når det her er snakk om å «velge strategi», handler det sjelden om et bevisst valg, men noe som påtvinges barnet som følge av situasjonen. En slik «psykisk strategi» er sjelden noe man velger bevisst, men noe som utvikles på bakgrunn av medfødte disposisjoner og miljøet rundt. I utrygge omgivelser kan enkelte barn reagere med motstand og rebelsk oppførsel for å «tilkjempe seg sin plass» i verden. Dersom dette blir en iboende del av barnets personlighet, risikerer man at voksenlivet blir vanskelig. Typisk for et mer ampert mønster er at man innerst inne higer etter kjærlighet, men går glipp av andre mennesker fordi man går inn i nye relasjoner iført en «rustning av mistillit». Denne typen personligheter fremstår ikke som åpne fordi de har lært at åpenhet og tillit gjør en sårbar for avvisning. Isteden møter de andre med en type «vaktsomhet» som skaper avstand istedenfor nærhet.
Les mer om dette mønsteret i disse artiklene:
Den mistenksomme personligheten: Noen møter verden med en mur av mistillit hvor de stadig forventer at andre har skjulte og lumske motiver. Slik kan livet bli en anstrengende kamp. Forholdet til andre blir preget av konkurranse, istedenfor åpenhet og tillit. Les mer
Misbruk, mistillit & mobbing: En utrygg oppvekst kan gi seg utslag i voksenlivet. Humørsvigninger, mistenksomhet, angst og problemer i parforhold er vanlige symptomer hos mennesker som har opplevd psykisk, fysisk eller seksuelt misbruk. Les mer
I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød mer om den «mistenksomme personligheten».
Unnvikende og reservert
Den siste personlighetstypen i utlegningene til Karen Horney handler om de som trekker seg unna andre mennesker. I denne kategorien har man gjerne vokst opp i omgivelser som var for påtrengende. Det kan dreie seg om mennesker som ikke respekterte barnets grenser, hvorpå barnet reagerer med å «trekke seg inn i seg selv». Lek, spill, bøker og fantasi ble et fristed for barnet, og som voksen følges man av behovet for å beskytte sin personlige sfære. Man omgås andre på en overfladisk måte, unngår å bli medlem av grupper og synes det er vanskelig å samarbeide tett med andre.
Les mer om den «reserverte personligheten» i denne artikkelen:
Jeg vil helst være for meg selv: Gjennom oppveksten utvikler vi ulike strategier i møte med livet. Noen velger å trekke seg unna, isolere seg og være uavhengig av andre. Det er trygt å være selvforsynt, men det kan også være ensomt. Les mer
Gamle mønster hindrer vår livsutfoldelse
Karen Horney identifiserer altså tre ulike strategier i møte med livet. Noen kjemper for å bli likt og høre til ved å være ettergivende og føyelige. Andre møter livet som om det er en kamp, mens den tredje varianten trekker seg unna og tilstreber å være «psykologisk selvforsynt». Et ”psykologisk sundt menneske” er skrudd sammen som en kombinasjon av disse mønstrene. Det vil si at man av og til strekker seg langt for å bli inkludert og akseptert, mens andre ganger møter man situasjoner med større grad av selvhevdelse og bestemmelsesrett samtidig som man kan vurdere å trekke seg litt unna når det virker tiltrengt. Når man kan velge sine strategier ut i fra det som passer best i den pågjeldende situasjonen, er man psykologisk fri og herre over sin frie vilje. Det er sundt.
Når Karen Horney snakker om nevrotiske trekk og den mer ”patologiske” personligheten, refererer hun til situasjoner hvor mennesket ikke lenger har muligheten til å velge sin strategi, men reagerer impulsivt. Så lenge man kan utøve en viss grad av bevisst kontroll over sine reaksjoner i møte med livet, er man fri, men så snart man reagerer på autopilot med underkastelse, kamp eller tilbaketrekning, i situasjoner hvor den automatiske responsen ikke passer inn, har man blitt en ”slave” av fortidens mestringsstrategier.
Det er svært energikrevende å være en ”slave av fortidens mønster”. Det psykologiske forsvaret må jobbe iherdig med å holde undertykte følelser i sjakk eller kvitte seg med følelser som ligger over terskelverdien for det personen makter å ta innover seg. Poenget er at psykisk automatikk tar overhånd og sørger for at vi ”mister oversikt over oss selv”. Vi ser ikke mekanismene i vårt psykiske liv, noe som gjør at vi mister muligheten til å påvirke og justere oss i takt med omgivelsene.
Når man gradvis mister seg selv, blir man tiltagende avhengig av andre. Det vil si at andres vurderinger og meninger får alt for stor innflytelse. Istedenfor å legge merke til hva som foregår i oss selv og sinnets bevegelser, slik at vi kan gjenvinne kontroll og selvfølelse, har vi plantet vårt fokus og mentale energi utenfor oss selv. Vi vurderer oss selv gjennom andre, istedenfor å kjenne etter i oss selv. Dette er veien inn i lav selvfølelse, angst og depresjon.
Svekket selvfølelse
Vår indre usikkerhet, forankret i oppvekstens konflikter, gjør oss egosentriske i jakten på mer trygghet, noe som paradoksalt nok ender med at vi binder alt for mye mental energi opp i andre mennesker, og hvordan de vurderer oss. Resultatet er at vi blir stadig mer usikre på oss selv. Nathaniel Branden skriver en hel bok om selvfølelse, og flere av hans argumenter er i tråd med Karen Horneys forståelse av menneskets livsmønster og nevrotiske tendenser.
Branden forteller oss at de som har god selvfølelse orienterer seg etter objektive fakta. De har et godt forhold til virkeligheten og de tilstreber alltid å være tro mot seg selv og sine verdier. I den motsatte enden av selvfølelseskontinuumet finner vi de som egentlig ikke «eier» sitt eget liv. Det er de som lever for å tilfredsstille andres forventninger, verdier og ytre forhold. De er særdeles opptatt av å bli sett på som «normale», og de er livredde for å bli avvist. Branden kaller denne typen mennesker for «sosiale metafysikere» fordi de lever i pakt med en livsfilosofi som er sentrert rundt andre mennesker, ikke dem selv. Han påpeker at disse menneskene vil si at de lever på en praktisk måte, som om selvoppofrelse er rasjonelt. Men faktum er at hvert skritt på denne selvoppofrende veien fører dem stadig lenger unna seg selv og en brukbar bedømmelse av virkeligheten.
Uansett om man klamrer seg til sine nærmeste, eller lever som om livet var en konkurranse mot alle andre, eller trekker seg følelsesmessig unna det sosiale landskapet og gjør seg «psykologisk selvforsynt», er man til en viss grad avhengig. Så lenge våre karaktertrekk eller psykiske tendenser utspiller seg på autopilot, som en nødvendighet for å tilkjempe seg en følelse av trygghet, har vi ingen psykologisk frihet. Psykisk sunne mennesker er ikke drevet på denne måten. De er snarere motivert av behovet for å uttrykke sine talenter på en så fullstendig måte som mulig. De tilstreber å yte sitt beste på områder som virkelig interesserer dem, enten det er jobb eller privatliv, og de søker etter å elske andre på en stadig dypere måte. De er inspirert av muligheter og har en sterk opplevelse av å være ”agent i eget liv”, i motsetning til den desperasjonen som oppstår når man har ”mistet seg selv”.
Les mer om «selvfølelsens psykologi» i disse artiklene:
Slik får du bedre Selv-Følelse: Nathaniel Branden skriver interessant om selvfølelse. Han sier at vi utvikler god selvfølelse dersom vi lever i tråd med fornuft og våre egne prinsipper, og ikke lar oss styre av tilfeldige følelser eller gamle vaner. Les mer
Vi styres av vårt selvbilde: Selvbildet er et slags psykologisk kompass som bestemmer forholdet mellom suksess og fiasko i ditt liv. Hva er selvbildet? Og kan vi påvirke eller justere vårt selvbilde? Maxwell Maltz mener at det er mulig! Les mer
Bli kvitt skam og lav selvfølelse: Negative leveregler er «psykologiske» mønstre som starter i barndommen og får gjenklang utover i livet. Kritikk og fordømmelse kan skade selvfølelsen. Mange sliter med skam, men det er mulig å gjøre noe med det. Les mer
Veien til «psykisk sunnhet»
Når Horney snakker om de menneskene som lever tilfreds og fullbyrder sitt potensial, ligger hun tett på det Abraham Maslow kaller det selvrealiserte mennesket og det Carl Rogers snakker om i boken ”On Becoming a Person”. Hennes filosofi er både enkel og komplisert. Hun mener at menneskets viktigste misjon i livet er å bli seg selv fullt og helt. Hun mener at alle mennesker har en iboende kraft og har muligheten til å bli fri. Våre nevrotiske tendenser er simpelthen en maske vi bruker for å ikke vise oss som den vi egentlig er, og i langt de fleste tilfeller er denne masken unødvendig. Som barn var det kanskje nødvendig å bli hard og avvisende for å takle følelsen av hjelpeløshet i mangel på adekvat omsorg, men som voksne har vi egentlig krefter nok til å stå på egne ben. Nå er den ”avvisende masken” det som sørger for at vi ikke oppnår det vi ønsker i form av nære relasjoner og et avslappet forhold til oss selv. Våre impulsive reaksjonsmønstre er etablert for å beskytte oss mot en innbilt fare. Som voksne er barndommens farer i fortiden, og ikke lenger aktuelle, men mønstrene kan likevel fortsette, og det hindrer oss i å leve fritt og utvikle oss selv.
Horney sporer våre psykologiske mønster til barndommen, men samtidig er hun opptatt av at mennesket må akseptere og innse hvordan de nevrotiske trekkene utspiller seg i nåtid. Det vil si at mennesker må se sammenhengen mellom fortid og nåtid og deretter ta ansvar for å bryte sine destruktive mønster. Hun ønsker ikke at mennesker skal gjemme seg bak ideen om at ”Dette er slik jeg er på grunn av det som skjedde med meg”. Ved å konfrontere mennesker med sine nåværende mønster, hjelper hun dem inn til kjernen i problemet.
Dersom du mistenker at du hindres eller hemmes av et uheldig livsmønster, er det mye du kan gjøre for å endre deg. Vi har samlet vårer beste tips til «positiv vekst og forandring» på denne linken.
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
