Denne artikkelen føyer seg inn i rekken av artikler om negative grunnleggende leveregler. Det er selvhjelpsboken til Jeffrey Young og Janet Klosko, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, som danner utgangspunktet for disse artiklene. I boken beskriver de hvordan erfaringer gjennom oppveksten skriver seg inn i vårt «mentale bibliotek» og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Mange negative erfaringer kan utvikle seg som ubevisste mønstre i vår personlighet, og dette kan fange oss i et utilfredsstillende liv. Negative leveregler hemmer oss i personlig vekst og positiv forandring. Det er sjelden vi ser våre negative mønstre helt klart, men dersom livet ikke virker tilfredsstillende, er det sannsynlig at vi bebyrdes av denne typen psykologiske mekanismer. Dersom man ønsker å fri seg fra negative livsmønstre, er første skritt på veien mer innsikt i problemets natur. Først når vi har en større innsikt i de psykologiske dynamikkene, kan vi skape forandring. Nettopp dette er hensikten med denne artikkelserien. Vi ønsker å belyse de 12 mest vanlige negative leveregelene og gjengi hvordan Young og Klosko foreslår at man jobber med seg selv for å skape mer livskvalitet og livslyst. Under kategorien Negative leveregler finner du en oversikt over alle artiklene i denne serien, og i denne artikkelen er det følelsen av å være annerledes som står i sentrum.
Forbindelse med andre som et grunnleggende behov
Young og Klosko påpeker at vi har flere grunnleggende behov i vår oppvekst. En god forbindelse til andre er ett av disse behovene. Dersom man har opplevd svikt på dette området, kan det være at man enten lider under en negativ leveregel som dreier seg om en slags følelsesmessig mangel eller leveregelen som kalles ”Sosial isolering og fremmedgjøring” eller begge to. I denne artikkelen skal vi ta for oss sistnevnte. Vi skal fokusere på følelsen av å være annerledes. Vi skal rett og slett se på psykologien bak opplevelsen av å stå utenfor og føle seg forskjellig fra andre mennesker. Å være ensom blant mennesker, er et begrep som kan assosieres til denne problemstillingen.
Hva betyr det egentlig å ha en god forbindelse til andre? Young og Klosko gir en god beskrivelse av dette, og i følgende vil jeg kort oppsummere hva de vektlegger i en god relasjon til andre mennesker.
- For å utvikle en god forbindelse til andre, trenger vi kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har vi behov for både fra familie og venner. Det er gjennom andre mennesker vi lærer om oss selv. Barnet er avnhengig av sine omsorgspersoner for å forstå seg selv og sin plass i tilværelsen. Dersom denne kontakten ikke er tilfredsstillende, risikerer barnet å utvikle seg i negative retninger.
- Det finnes grovt sett to typer kontakt til andre: Intime forbindelser (emosjonelt sterke – nærmeste familie) og sosiale forbindelser (følelse av tilhørighet i en større sosial sammenheng).
- Problemer med forbindelser til andre kan være subtile. Man kan tilsynelatende fungere greit sosialt, mens man innerst inne føler deg dypt isolert og distansert.
- Personer som har problemer med relasjoner, har ofte vokst opp i et slags emosjonelt vakuum hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet.
- Personen vokser opp uten kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være en einstøing eller holde folk på avstad gjennom en avvisende fremtoning.
- Barnet trenger omsorg, empati og føringer for å utvikle seg optimalt. Dersom noen av disse elementene mangler eller sviktes, risikerer man problemer med selvfølelse og identitet senere i livet.
- Ensomhet er her en fremtredende følelse. En opplever at ingen kjenner en dypt eller bryr seg om en (følelsesmessig mangel eller emosjonell deprivasjon) eller man føler seg isolert fra verden. Som om man ikke passer inn. Sistnevnte utgjør en negativ leveregel som Young og Klosko altså kaller sosial isolering/fremmedgjøring, og det er den som er tema i det følgende.
- Dersom forbindelsen til andre ikke er etablert på en god måte, opplever man ofte en følelse av tomhet og en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan.
Dersom barnet ikke har gode omsorgspersoner som forteller dem hvem de er i en mellommenneskelig prosess preget av varme, kjærlighet og grensesetting, blir barnet etterlatt i en forvirret situasjon i en stor verden. Man kan lett komme til å føle seg annerledes og utenfor – Som om man står utenfor livet og kikker inn. Som regel ønsker man å delta, men vet ikke hvordan. En sterk følelse av fremmedhet ligger mellom deg og de andre – En usynlig vegg som stenger en ute fra fellesskapet.
Negative leveregler og sosial angst
Denne negative leveregelen ”sosial isolering og fremmedgjøring” assosieres med setningen: ”Jeg passer ikke inn”. Ved tilfeller av denne leveregelen er den primære følelsen nettopp ensomhet. Man føler seg på sett og vis ekskludert fra resten av verden, enten fordi man føler seg uønsket eller annerledes. Dette kan medføre at man føler seg underlegen i sosiale situasjoner, noe som kan medføre en form for sosial angst. Ofte tenderer man til å sammenligne seg med andre mennesker. Man har en opplevelse av at andre er penere, festligere, mer interessante eller smartere. Angsten som dette medfører, handler ikke om at man nødvendigvis ikke takler en sosial situasjon, men at man lider av en slags prestasjonsangst i slike tilfeller. Man er redd for å bli gransket, evaluert eller dømt på en negativ måte av andre. Her er man veldig opptatt av hva andre måtte mene og synes om en selv. Ens primære følelse er frykten for å bli avslørt som utilstrekkelig.
Kroppslige symptomer ved ensomhet
Denne leveregelen kommer til syne på mange ulike måter. Man kan være personen som alle mobber eller plager. Eller man kan være den som er fremmed, en einstøing eller den utstøtte. Man holder seg «langs sidelinjen», er ikke riktig medlem av verken en gruppe eller noen klubb. Man kan også være en som har en nesten usynlig leveregel. I så fall er den selvfølgelig vanskelig å få øye på. Her spiller man med i sosiale sammenhenger, men innerst inne føler man seg alene. Uansett hvilken type isolering/fremmedgjøring man lider under, er det sannsynlig at man sliter med en rekke psykosomatiske symptomer (altså psykisk ubehag som får et kroppslig uttrykk). Ensomhet blir ofte forbundet med hjerte- og mageproblemer, søvnproblemer, hodepine og depresjoner.
Spørsmålet er hvorfor man havner i en slik posisjon som menneske. Er det medfødt, eller er det et resultat av oppvekstvilkår og miljø. I selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” gir Young og Klosko noen glimrende beskrivelser av psykologien i negative leveregler. Som nevnt mener de at en negativ grunnleggende leveregel er et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål.
Ved leveregelen som kalles «sosial isolering og fremmedgjøring» har man på en eller annen måte kommet til å føle seg utenfor gjennom oppveksten, og vi finner mange varianter når det kommer til utviklingen av et slikt livsmønster. I følgende gjengir jeg kort noen av de elementene Young og Klosko poengterer som utslagsgivende i forhold til følelsen av annerledeshet.
Opprinnelse til følelsen av annerledeshet
- Du følte deg underlegen andre barn, på grunn av en synlig egenskap (for eksempel utseende, lengde, stamming, tourettes syndrom, fødselsmerke eller andre synlige handikap). Du ble mobbet, avvist eller ydmyket av andre barn. Mobbing er en av de vanligste årsakene til at mennesker belemres med følelsen av å være utenfor. Lang tid etter mobbing har opphørt, kan følelsen likevel sitte igjen og hemme livet på mange måter.
- Familien din skilte seg ut i forhold til naboer og andre rundt deg. Man kan godt ha vokst opp i en varm og støttende familie, men på ett eller annet punkt skilte familien seg ut. Voksne kan ha en ide eller ideologi om at man skal spise, bo, leve eller kle seg på en bestemt måte, og det trenger ikke være skadelig. Men dersom barnet møter skolealder med tanker, holdninger eller fremtoning som skiller seg mye ut, kan det bli vanskelig å være annerledes når man er barn. Voksne kan velge å være annerledes og trygge på sine valg, mens barn er mer sårbare for å skille seg ut. Det bør man tenke på som foreldre dersom man selv har et livssyn eller livsstil som barnet blir representant for og må bære med seg på skolen og blant venner. Det er ikke sikkert at barnet er godt nok rustet for å skille seg ut. Det krever autonomi og selvtillit, og det er nettopp det barnet skal lære seg gjennom oppveksten og ungdomsårene, men det tar tid.
- Du var passiv som barn; du gjorde det som ble forventet av deg, men du utviklet aldri sterke interesser eller egne preferanser. Nå kan du føle at du har lite å komme med i samtaler med andre. Dette kan henge sammen med omsorgsfigurer som var mest opptatt av sitt eget prosjekt hvor du ufrivillig ble en medspiller i prosjektet.
Noen barn er passive av natur eller har foreldre som motvirker utviklingen av barnas individualitet. Når ens egenart blir undertrykt, kan man reagere med å gjøre det som blir forventet av en. Her overtar man eller justerer seg etter deres impulser, holdninger og prosjekter, men får etter hvert en følelse av fremmedhet fordi det ikke er ens eget. Man kan gradvis begynne å føle seg tom og lite engasjert i verden. Man kan få en følelse av å ha lite å komme med i samhandling med andre. Man har liksom ikke noe eget eller verdifullt. Ofte utvikles denne leveregelen utover i ungdomsårene, da gruppepress fra jevnaldrende er på sitt aller kraftigste.
Hvordan kan man endre seg og få det bedre?
Vi skal huske på at alle negative leveregler i prinsippet lar seg endre, men at dette kan være en vanskelig prosess. Kanskje trenger man hjelp fra en person man stoler på eller en terapeut. Håpet er at man ved å kjenne seg igjen og identifisere sitt problem, kan jobbe aktivt med å endre seg. “How to break free from negative life patterns and feel good again” gir mange gode og innsiktfulle tips i forhold til å endre negative leveregler. Når det kommer til en følelse av annerledeshet, har jeg forsøkt å oppsummere de viktigste punktene med henblikk på forandring.
- Ha forståelse for den sosiale isoleringen og fremmedgjøringen i barndommen din. Føl det isolerte eller underlegne barnet i deg.
- Lag en liste over hverdagslige, sosiale situasjoner hvor du føler deg engstelig eller utilpass.
- Lag en liste over gruppesituasjoner du pleier å unngå.
- Ut i fra de første tre trinnene, lag en liste over egenskaper du har som får deg til å føle deg annerledes eller fremmedgjort, sårbar eller underlegen.
- Hvis du er overbevist om at en svakhet eller mangel ved deg selv er reell, skriv ned trinn du kan gjøre for å overkomme den. Gjennomfør gradvis planen din om endring.
- Vurder på nytt viktigheten av dine ”uforanderlige” svakheter. Er de så avgjørende for deg som person?
- Lag en systematisk oversikt over sosiale grupper som du har unngått på jobb, skole eller fritid.
- Gjør målrettede forsøk på å starte samtaler når du er i grupper.
- Vær deg selv når du er i grupper.
- Unngå å kompensere for det som du opplever som dine problemområder. De områdene som du selv mener gjør deg lite attraktiv å være sammen med.
Skam og lav selvfølelse
Ovennevnte karakteristikk er også i mange tilfeller forbundet med en tredje leveregel som handler om en ibboende følelse av å være defekt. Denne følelsen er også forbundet med skam, og vi har beskrevet den inngående i artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse. Personer som har elementer av skam i sin opplevelse av å stå utenfor, har ofte opplevd svikt i forhold til omsorg i barndommen. De kan også ha vokst opp med foreldre som har vært svært kritiserende store deler av tiden, eventuelt brukt ulike typer straff som disiplinær metode. Her kan barnet ha følt seg som en stor skuffelse, de kan føle seg verdiløse eller tilkortkommende. Barnet kan også ha opplevd at foreldrene skiller lag, og deretter lagt skylden på seg selv for foreldrenes brudd. Følelsen forbundet med dette er skam og mangel. Skam er det man føler når ens følelse av egne mangler eller defekter kommer for en dag. Man vil ofte gjøre hva som helst for å unngå denne skammen. Som en konsekvens strekker man seg langt for å holde defekten skjult. Man kan rett og slett utvikle den ovennevnte regelen ”isolering” for å skjule sin dyptsittende følelse av skam. I slike situasjoner har man en intens følelse av at defekten ligger inni en selv. Ofte er det ikke noe som folk kan legge merke til umiddelbart. Isteden er det noe som ligger i selve essensen av en selv. Man kan rett og slett føle seg uverdig for kjærlighet. En slik leveregel kan ofte gi seg utslag i ulike måter å bygge opp en fasade som ingen kan se gjennom. Dette kan komme til uttrykk for eksempel gjennom overdrevent opptatthet av utseende og kropp. Man justerer og kontrollerer ”innpakningen”, altså kroppen, for å skjule en vond følelse av skam på innsiden. Ulike former for spiseforstyrresler kan av og til forstås i denne retningen. Man kan også på sett og vis opprettholde sin ”isolering” ved å ha en slags ”streng fasade” som en måte å holde folk på avstand.
Leveregelen som handler om sosial isolering og fremmedgjøring er selvfølgelig tett knyttet opp mot ensomhet. Spørsmålet er om ensomhet er fraværet av mennesker, eller om det er noe annet. I artikkelen Er Ensomhet å være alene? Kunsten å takle Ensomhet tar vi opp dette tema til drøfting. Her hevder vi at ensomhet ikke er ensbetydende med å være alene. Ensomhet er ikke en akutt situasjon man må overvinne eller komme seg igjennom. Ensomhet er en sinnstilstand som rammer alle mennesker, og kunsten er å forvalte denne tilstanden på en måte som ikke anstifter angst, fortvilelse, depresjon, frykt, motløshet eller en fortviltet følelse av å stå utenfor og være annerledes.
Under kategorien selvhjelp og selvutvikling finner du også mange flere artikler som handler om selvinnsikt og muligheten for å leve mer tilfredsstillende. Negative leveregler er også blitt en egen kategori hvor du finner flere artikler som skriver seg fra teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko.
Mer om endring av negative livsmønster
Kilder
Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)
Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Mye bra her- noe er eg dog SVÆRT uenig i. Når det står at foreldre bør tenke på ka det gjør med barn «å skille seg ut» mht f eks livsstil, klesstil og hva det nå var ellers..synes samfunnet er OVERMODENT tel å akseptere «forskjellighet», og heller dem som ligne på det som er så akseptert- bør lære seg sjøl og sine barn å akseptere forskjellighet! Vi bør alle jobbe for dette- barnehage og skole er utmerkede arenaer å starte!
Til Tove: Jeg er veldig enig med deg i at vi bør tilstrebe å akseptere forskjellighet. Det bør være idealet og målet, spesielt for et multikulturelt samfunn. Jeg er imidlertid litt usikker på om idealet representerer dagens virkelighet, og i så måte mener jeg kanskje man bør være litt oppmerksom på hva man eventuelt utsetter sine barn for. Dersom barn blir bærere av foreldrenes selvvalgte, og kanskje idealistisk motiverte ”annerledeshet”, og av den grunn opplever seg utenfor i forhold til jevnaldrene, er spørsmålet om barna skal være frontkjempere i kampen mot aksept og åpenhet.
Hei, i tillegg til dette vil jeg anbefale «Ut av dine foreldres grep» av Susan Forward; slik leger du følelsesmessige sår fra barndommen. Cappelen, 2.opplag 2000 Orginal tittel: «Toxic parents».
Takk for tipset Nina!
Selvsagt representerer ikke dette dagens virkelighet- og det jo dette som bør forsøkes endres på..og selvsagt skal ikke sårbare barn i frontlinjen, voksne folk må bevisstgjøres..ikke kun på at vi bor i ett multikulturelt samfunn, vi er jo forskjellige alle; mer elr mindre. Vet det lyder utopisk..får si som John Lennon: Imagine..:)
P.s- opplever at barn akseptere forskjellighet i større grad enn voksne enkli- m dersom foreldra ders sier «den familien er rar»..ja da..dessverre.
Voksne er rollemodeller, derom ingen tvil! Vi kan ha så mange kloke og fornuftige intensjoner vi vil, noe som da også tar år å komme frem til, men det som tar seg pent ut på papiret gjør gjerne det motsatte i praksis! Det kan ta generasjone…r å få allment aksept for div., for oss voksne, fornuftige ting. Det er ingen tvil om at årsaken til at mange barn blir mobbet, kan spores tilbake til oss foreldre, f. eks. er du en kjeftende mor/far, får gjerne barnet ditt gjennomgå. Barn er barn og de kan være nådeløse, men det er vi foreldre som er veilederne og vi må stille strenge krav til oss selv i den ærefulle jobben.
Hmm, jeg synes du legger mye vekt på dette aspektet av «skam» og følelsen av underlegenhet i henhold til denne leveregelen. Jeg er jo, som du vet, et menneske som lever mer eller mindre med denne leveregelen, sannsynligvis den «usynlige» varianten, men slik jeg opplever det så er det ikke et spesielt stort aspekt av skam når det gjelder min samhandling med andre. Faktisk, så har jeg ofte fått tilbakemelding om jeg fremstå som arrogant, og noen ganger er jeg nok genuint hoven.
Men essensen av min opplevelse av fremmedgjøring er nettopp denne grunnleggende følelsen av at jeg ikke passer inn. Nå er jeg nok et litt spesielt tilfelle, i og med at jeg er en person med en bokstavelig sosial utviklingshemning i Aspergers Syndrom, og jeg tror dette er uten tvil grunnmuren i min fremmedgjøring. Jeg opplever relativt ofte at jeg rett og slett ikke forstår mine medmennesker, eller hvis jeg gjør det så velger jeg ofte å motsette meg deres vaner, siden de hyppigt fremstår som sære og unødvendige på meg.
Men dette resulterer jo i at jeg ofte rett og slett føler at jeg ikke passer inn med, at jeg ikke gjenkjenner meg med og at jeg ofte føler meg svært «fjern» fra de mennesker som omgir meg. Og jeg tror dette er noe som et overveldende flertall av andre mennesker som er gjenkjent som autistiske kan kjenne seg igjen i. Så, kan det være slik at det som ligger til grunne for autisters fremmedgjøring ikke er så mye de klassiske begrunnelser for denne leveregelen, men, ihvertfall delvis, heller et naturlig differensiert synspunkt som kan fremstå som uforenlig med sine medmenneskers tilnærming til dem?
Hei Johann og takk for et viktig innspill! Du har sannsynligvis helt rett i at det finnes mange grunner til at man føler seg annerledes eller utenfor. Det trenger over hodet ikke bunne i lav selvfølelse, skam eller andre hemmende emosjoner. Jeg tror det finnes forfattere, kunstnere vitenskapsmenn og andre kreative personer som besitter et litt annet perspektiv på verden enn flertallet, noe som kanskje kan anstifte en følelse av å være utenfor og annerledes. I så tilfelle er det originalitet og nyskapende krefter som er årsaken til deres forskjellighet, og svært ofte berømmer vi slike mennesker som originale og litt avantgarde åndsarbeidere. Når jeg leser din blogg Johann, finner jeg et språk og en helt spesiell tone som jeg opplever som både annerledes, men også svært stimulerende og interessant. Dine presise beskrivelser av ulike aspekter ved tilværelsen er for meg verdt å lese, nettopp i kraft av sin annerledeshet.
Så lenge man ikke lider, har det vondt, er ensom eller mistrives som annerledes, er det viktig å ikke sykeliggjøre annerledeshet. Det kan være vitalt, spennende og nyskapende, og dersom man har det godt med seg selv, ikke opplever stor grad av utestengelse, men får den sosiale kontakten man selv føler behov for, synes jeg vi skal bejae annerledeshet.
Vi e no alle individer, syns ikke vi skal undervurdere barn og ungdom, husker sjøl korsen det var- å være barn/ungdom..overlatt tel mer el mindre kompetente autoriteter.
[…] området, kan det være at man enten lider under en negativ leveregel som handler om å føle seg utenfor og isolert, eller den levereglen som kalles ”emosjonell deprivasjon” (som vi skal ta for oss i denne […]
hva er galt med å være annerledes..hvem skaper rammene..vel det er ofte vi voksne i frykt og skam for å være seg selv ,være unik..så derfor er jeg også uenige i akkurat dette utsagn om å vær forsiktig med å sette ett barn i en posisjon hvor foreldrene skiller seg ut..det man trenger å lære etter mitt syn er en høyere tolranseterskel for individet og dets rett til å være seg selv…noen mennesker er introverte og har ikke samme sosialiseringsbehov som andre som ekstroverte.
det er ikke tegn på noe galt..,det er kun når det går over i lidelse at ting går galt… ‘Det voksne kan gjøre er å skape en unaturlig tilstand av aksept av individet og lar seg presse inn i normer seg ikke nødvendigvis er sunne..så alle kan godt stille seg spørsmål om hva slags samfunn og normer man ønsker å ha,dette er noe barn alltid vil lide under om normene er langt fravikende fra ens indviduellle selv..:-) jeg har tro på indvidets rett til å definere det som er sunt for en selv.
[…] Et mer hverdagslig eksempel er barns behov for å ha en bestevenn. En bestevenn som deler flere av barnets interesser og egenskaper demper menneskets frykt for å være annerledes, utenfor og alene. Frykten for å være alene eller isolert på grunn av en dyptgripende følelse av å ikke passe inn, er et av de tyngste eksistensielle problemene et mennesket opplever. Det tvillingsøkende Selvet er derfor orientert mot likesinnede og nærer på bekreftelse fra bestevenner og gode relasjoner til betydningsfulle andre.(Se også artikkelen som heter Jeg føler meg annerledes og utenfor). […]
[…] Jeg føler meg annerledes og utenfor […]
Aller først en takk til Webpsykologen som har gitt oss et verktøy til å utvikle oss selv. Jeg føler meg også hjemme i denne kategorien. I likhet med Johann Egedal har jeg etter hvert funnet meg hjemme i å være anderledes. Kanskje jeg har kvaliteter som ikke ble verdsatt av mine omgivelser. Ensomhet kan oppleves som dårlig mens man er ung, men herlig når man har blitt eldre. Også jeg oppleves ofte som en arrogant klyse. Ofte har det sammenheng med at jeg vet at jeg vet noe som de andre vet. Min ensomhet brakte meg til bøkene helt siden jeg var ganske liten. Etter femti år med lesing plukker man jo opp mange interessante fenomener. Etter hvert dukker det opp stadig flere krysningspunkter mellom fenomener som i utgangspunktet ikke så ut til å ha noe med hverandre å gjøre
Jeg syns det mangler noe i anbefalingene med hensyn til mangfold. Kanskje man i større grad burde spørre folk som har hatt disse problemene, men som har kommet over dem og ikke lenger ser det som et problem. Løsningen på et problem ligger alltid et annet sted enn der problemet oppstod, sies det. Det kan tenkes at det finnes løsninger langt utenfor der vi vanligvis leter.
Det er for eksempel kjent at personer med autismediagnose kan være ekstremt gode på å analysere systemer. Hadde ikke både Kant og Wittgenstein autistiske personligheter?
De aller fleste store personligheter strevde med psyken og mange følte seg ikke hjemme i sine omgivelser. Kanskje behandlingsapparatet burde ta litt mer hensyn til at det nesten alltid finnes en oppside, utløst av noe som så ut som et problem i utgangspunktet.
Jeg har selv fått diagnose bipolar. Hos fastlege og på dps ser de bare problemer. Jeg selv ser etter hvert mange fordeler med min natur. Spesielt når samfunnet har voksende problemer kan det være verdifullt å ta vare på de som tenker anderledes. Det er vi som tenker ‘utenfor boksen’ som kommer til å finne de nye løsningene. Einstein, Nietzsche, Van Gogh og Da Vinci må være glimrende eksempler på folk som klarte å få eksepsjonelt gode resultater mens de strevde på det personlige plan.
Jeg kan i visse sammenhenger lide av sosial angst. Det er ikke i forhold til venner jeg kjenner godt eller min egen familie,men det å f.eks oppsøke foreninger og lag og det å få ny venner. Jeg vet jeg er anderlledels enn andre på en del interesser som f.eks musikk smak. Jeg har en favoritt artist som het Billy Murray og han døde i 1954,men jeg elsker de sanger han sang inn mellom 1903 og 1943 mer enn dagens musikk. Jeg vet omtrent ikke navnet på artister populære i dag,men vet mer enn 50-60 navn på artister populære før 1945. Jeg blemobbet i barne og ungdoms årene og var så ensom i perioder at jeg så på min mor som venninne også min mormor (begge er døde i dag og det føltes helt grusomt å miste begge 2 på ca 2 måeder) Jeg føler meg også anderledels p.g.a at jeg ikke liker å se på filmer og ikke liker å være medså mange på en gang. Føler jeg fungerer best med ca 3-4 itillegg til meg men trives nok best når det er bare meg og 1-2 venner. Jeg føler at jeg også eranderledels fordi jeg ikke bryr meg om hverken alkohol eller en tur på byen (pub ol). Jeg har ofte andremeninger om ting enn andre f.eks om musikk og hvasomer bra eller dårlig.
Jeg har vært noe opptatt av det med å være annerledes . Så lenge dette ikke er plage for et slikt menneske , eller for andre i vesentlig grad, så må jo det være greit. Noen er mer sosiale en andre, men noen har ikke de samme sosiale behovene som andre. Det kan ta litt tid for at enkelte forstår det. Når en er ung, så vil det fleste være som de andre, og prøver å tilpasse seg andre så langt dette er mulig, men problemet er at behovet er ikke som de andre, men en vil ikke skille seg ut. Senere når slike mennesker blir mer modne, så kan slike personer føle at de har det bedre når de ikke presser seg for å være som andre. Men dagens samfunn er dessverre slik at de tar mest i betrakting NT menneske ( det nevrotiskes menneske ) som legger opp til at mye skal være i felleskap, samspill og samarbeid. Når et ikke NT menneske skal tilpasse seg dette på samme grad som NT menneske, så skaper dette stress, og for noen nedstemthet, for det de ikke får nok tid for seg selv. Her vil jeg ikke si at problemet ligger hos personen selv, men miljøet rundt ikke helt forstår de behovene et slikt menneske har. Slike mennesker trenger mer kvalitetstid for seg selv, og tid til å holde på med sitt. Selv om alle mennesker er like når det gjelder det grunnleggende behov, så er noen annerledes allerede fra fødselen av.
Liten rettelse. NT ( det nevrotypiske menneske )
Takk for mye interessant lesestoff! Jeg håper å få til og endre noen leveregler på sikt. Så lenge man velger annerledeshet selv el har medfødte skavanker trenger det ikke være problematisk slik jeg ser det. Jeg for min del vokste opp i en familie som var med i en sekt. Det ble forventet at jeg skulle gå i skjørt hele året (på ski om vinteren og når jeg spilte fotball med gutta) og ikke klippe håret. På skolen fikk jeg høre at jeg gjorde det bare fordi foreldrene mine ville det. Jeg var av den stolte typen og forsøkte å overbevise barna om at dette var noe jeg selv ønsket, til tross for at jeg hatet å gå i skjørt. Det å bli tvunget til å skille seg ut og få masse uønsket oppmerksomhet, samt å føle at man må forsvare de valg foreldrene har tatt, var utvilsomt ikke bra for meg. Barn bør få slippe å skille seg ut hvis de ikke absolutt ønsker det selv. Ellers er jeg helt enig i at vi voksne har ansvar for å skape rom for mangfold og ulikheter i samfunnet.
[…] “Noen føler seg alltid annerledes. En usynlig vegg som stenger en ute fra fellesskapet. Slik “ensomhet” forbindes med mageproblemer, søvnproblemer, hodepine, sosial angst, depresjon og mobbing.” Fra Artikkelen Jeg føler meg annerledes og utenfor. […]