Følelsesmessig ansvarsfraskrivelse

De psykiske forsvarsmekanismene er omtrent like viktige for mental helse som kroppens immunforsvar er for fysisk sunnhet. Vi trenger altså både det psykiske og det fysiske immunforsvaret for å overleve, men av og til kan det forekomme feilutviklinger i menneskets forsvarsverk. Det fysiske forsvaret kan utvikle sykelige reaksjoner som for eksempel allergi, og på lignende vis kan det psykiske forsvaret henfalle til uheldige forsvarsstrategier. Psykens forsvarsmekanismer skal i utgangspunktet forsvare mennesket mot overveldende følelser, indre problemer og mellommenneskelige konflikter som avstedkommer mer uro enn det vi opplever at vi ”tåler”. Forsvaret håndterer våre emosjonelle responser slik at de befinner seg under den terskelverdien vi makter å forholde oss til. På den måten er det psykiske forsvaret et sett med nødvendige, og stort sett ubevisste, strategier som har til oppgave å regulere angsten forbundet med indre og mellommenneskelige konflikter slik at personligheten bevarer sin likevekt.

Det finnes mange typer forsvar, og i denne artikkelen skal vi se på en forsvarsmekanisme som kalles projektiv identifikasjon. Det er en mekanisme som sorteres under det vi kaller primitivt forsvar slik det beskrives i artikkelen Ulike nivåer av psykisk forsvar. Ved primitivt forsvar vil personen håndtere indre konflikter, impulser og følelsesmessig ubehag ved å ”avskrives seg ansvaret” for dette belastende psykiske materialet. Isteden vil man oppleve at det psykiske ubehaget stammer fra en annen person eller er plassert utenfor en selv.

Når man føler seg irritert og sur, men ikke makter å identifisere seg med disse uakseptable følelsene, kan en person i primitiv forsvarsposisjon anklage andre for å være irriterte og skape dårlig stemning. Denne anklagen må i så tilfelle ikke forstås som en bevisst strategi for å frita seg selv for ansvar, men snarere som en ubevisst operasjon hvor vedkommende feilaktig tillegger andre sine egne uakseptable impulser, holdninger eller følelser.

Ved projektiv identifikasjon er det nettopp en form for ansvarsfraskrivelse og følelsesmessig skyldfordeling som foregår, men på en enda mer kompleks måte enn ved enkel projeksjon slik vi blant annet beskriver det i artikkelen Paranoid, sjalu eller helt normal?. Personen tillegger først en annen sine egne uakseptable følelser, og opplever rent faktisk at disse følelsene opprinnelig stammer fra den andre. Så langt har det foregått en projeksjon av følelser fra den ene til den andre. Ved projeksjon vil vedkommende ofte frita seg selv for følelsen ved å legge den hos andre, men ved projektiv identifikasjon er det ikke så enkelt. Personen vil fremdeles føle de negative eller uakseptable impulsene, men oppleve disse som en naturlig reaksjon på den andres emosjonelle tilstand. Ved projeksjon fornekter personen sine uakseptable følelser, men ved projektiv identifikasjon innrømmer personen å ha disse følelsene, men opplever at de er en reaksjon på de samme følelsene og impulsene hos den andre. Det er med andre ord ikke “min feil” at jeg føler slik, men helt naturlig fordi den andre er så negativ, aggressiv, fiendtlig etc. Man kalrer simpelthen ikke å erkjenne at de negative følelsene har sin opprinnelse hos oss selv.

Cullberg påpeker i tråd med dette at det er to elementer som inngår i projektiv identifikasjon:

”…dels at Jeg’et selv ubevisst avviser uakseptable behov og forestillinger og projiserer dem over på en annen person, dels at denne projeksjon medfører at man samtidig ubevisst kan identifisere seg med disse sider av den andre.”

Hvem gjorde hva mot hvem?

Denne typen forsvar ser man mest i langvarige forhold, som for eksempel i et ekteskap. Først tilskriver den ene parten den andre sine egne følelser og fritar seg selv for dette ubehaget, men senere opplever vedkommende selv de samme følelesne, men nå som en naturlig reaksjon på den andre. ”Det er ikke min feil at vi er sinte på hverandre. Jeg bare svarer med samme mynt når hun/han oppfører seg slik”. I et slikt klima, hvor projektiv identifikasjon spiller en rolle i relasjonen mellom mennesker, blir det etter hvert veldig vanskelig å avgjøre hvem som først gjorde hva mot hvem(!) Et eksteskap som fanges av mye projeksjon, står selvfølgelig i fare for å gå i oppløsning. For å komme ut av en slik situasjon, krever det at alle parter tar ansvar for sine egne følelser og sin egen investering i forholdet. Det nytter ikke å reparere et ekteskap ved å forandre den andre. Hver og en må se innover og undersøke sine egne reaksjoner, tanker og følelser. Deretter kan man begynne å jobbe med parforholdet dersom begge parter går inn med større grad av emosjonell ansvarsbevissthet.

Den traumatiserte kvinnen

En kvinne blir mishandlet av en mann i et destruktivt parforhold. Forholdet la grunn for alvorlige traumer hos kvinnen, men til slutt kommer hun seg ut av situasjonen. Senere blir hun bærer av et slags ubevisst hat mot menn, men er ikke i kontakt med sine aggressive følelser. Det forholder seg snarere slik at hun er redd for de aggressive elementene i seg selv, hvorpå denne delen av hennes emosjonelle liv avhjelpes av ulike typer psykiske forsvarmekanismer. Når hun senere kommer inn i et nytt kjærlighetsforhold til en mann som ikke slår eller trakasserer henne, men behandler henne med respekt og kjærlighet, begynner hun likevel å anklage ham for å være sadistisk og underkuende.

Hennes nye mann passer egentlig ikke inn i disse karakteristikkene, og i begynnelsen blir han heller ikke særlig affisert av beskyldningene. Men over tid kan han likevel kjenne på en slags voksende skyldfølelse, som om kjæresten likevel har avslørt en alvorlig feil hos ham. Kanskje skyldes dette at mannen selv har et litt uavklart forhold til sin egen aggressivitet, noe som for øvrig er ganske vanlig hos mange mennesker. Sinne og aggresjon er sosialt uakseptable følelser, og vi bruker en del energi på å holde slike tendenser fra livet. I dette momentet, hvor mannen begynner å kjenne på en diffus skyldfølelse i møte med kjærestens anklager, begynner han å avvise beskyldningene på det sterkeste. Han blåser seg opp, gir kraftig motsvar til sin kjæreste, og går til motangrep ved å komme med motanklager. Denne reaksjonen tar kvinnen som et vitnebyrd på at hun likevel hadde rett. Hennes konklusjon er at mannen dypest sett ikke elsker henne, og at han er en farlig person.

På denne måten har kvinnen oppnådd to ting. Først og fremst har det mellommenneskelige ”spillet” med kjæresten fritatt henne for å erkjenne sin egen problematikk rundt aggresjon rettet mot menn, og samtidig har hun fått kontroll på de aggressive følelsene ved å plassere dem hos mannen. Mannen har etter hvert blitt fanget i dette ”subtile psykologiske drama”, og mange av kvinnens beskyldninger har tatt bolig i ham som en følelsesmessig tumor eller fremmedlegeme.

Problematikken over er også et kjent fenomen ved vanskelige skilsmisser. Partene anklager hverandre og mister evnen til å ta ansvar for egne følelser. Når man jobber med barn er det spesielt viktig å kjenne til mekanismene rundt projektiv identifikasjon ettersom mange av barnefordelingssakene utspiller seg på en slik bakgrunn.

Cullberg påpeker i forlengelse av dette at ”Hvis man vil forsones utadtil, må man forsones innad med seg selv”. Psykisk helse handler ofte om evnen til å sortere, forstå, uttrykke og ta ansvar for egne følelser. Det psykiske forsvaret hjelper oss å beholde en viss følelsesmessig likevekt, men av og til avstedkommer det psykiske forsvaret store omkostninger, særlig ved primitive forsvarsstrategier hvor man tilskriver andre sitt eget indre ubehag.

Hvordan oppdager man projektive mekanismer?

De psykiske forsvarsmekanismene er noe som ofte foregår på et ganske subtilt plan. Det berører våre relasjoner til andre, men på en måte vi sjelden oppdager. Dermed er det ganske interessant å se litt på hvordan man rent faktisk kan identifisere slike mekanismer hos seg selv og i relasjon til andre.

Følgende punkter sier noe om kjennetegn i forhold til projektiv identifikasjon.

• Ved flere anledninger i samtalen uttrykker personen en formodning om at den andre er sint, negativt innstilt eller hevngjerrig, og senere uttrykker personen den samme typen følelser hos seg selv.
• Personen kan fortelle om situasjoner hvor det oppstår en form for emosjonell forvirring. Hvem følte hva for hvem, og hvem som gjorde hva mot hvem virker uklart for personen. Ved slike tilfeller er det mer eller mindre tydelig at personen mangler en avklart forståelse eller innsikt i forholdet mellom egne og andres følelser.
• I samtale eller i en samspillsituasjon med en person som henfaller til projektive mekanismer, kan man oppleve at personen anklager en for å ha negative følelser. Man kan eksempelvis bli anklaget for å ha mye sinne rettet mot personen, mens faktum er at den ampre stemningen er forankret i personens anklagende holdning. Uansett hvordan man forholder seg eller forklarer seg med hensyn til egne følelser, vinner man ikke personens tiltro. Det foreligger hele tiden en grad av mistenkelighet i forhold til andres tanker, holdning og følelser, noe som skaper en uoversiktlig og utrygg situasjon. I takt med at uklarheten øker, blir personen mer og mer sint, noe som eksempelvis kan komme til uttrykk i setninger som: ”Jeg vet at du synes jeg er dum, men spørsmålene dine er barnslige, så selvfølgelig er jeg sint.” Et annet eksempel: ”Jeg vet at du ikke liker meg, men når du oppfører deg så hemmelighetsfullt, er det vel ikke så rart at jeg reagerer?”
• Når en person uttrykker mistenksomhet ovenfor andres følelser, er stridbare, angrepslystne og anklagende, kan man også se at de til en viss grad er klar over at den dårlige stemningen er et resultat av deres egen oppførsel. I slike tilfeller hender det at de antyder sitt eget ansvar ved å si at ”Det er sikkert bare min feil” eller ”Alt er nok bare min skyld”. Dette blir imidlertid sagt på en så sarkastisk måte at det ikke fører til annet enn å eskalere den fiendtlige stemningen og forsterke forvirringen. Eventuelt blir motparten lurt inn på en vei hvor han/hun henledes til å si at det ikke bare er personens feil, men at han/hun rent faktisk begynte å bli litt irritert, og på den måten blir den ”projektive personens” indre psykiske konflikter virkeliggjort i situasjonen.
• Personer som opererer mye på projektive mekanismer har en tendens til å bli veldig irriterte når de snakker om hvordan andre oppfører seg lumpet eller ondskapsfullt mot dem. Dette er et tegn på projektive mekanismer når det er uklart hvorfor de reagerer så kraftig. For en utenforstående virker det som om personen overreagerer eller misforstår det som betegnes som andres ondskapsfulle ugjerninger. Det virker kanskje trivielt eller ubetydelig, men personen blir likevel sint og opprørt av å snakke om det. Dersom man påpeker et misforhold mellom denne reaksjonen og det som virker trivielt eller misforstått, blir personen sint, anklagende, krenket og føler seg misforstått. Denne typen samvær virker sårbart. man blir etterhvert redd for å si noe “galt”, og det er vanskelig å regne ut hva som kan trigge en reaksjon hos den andre.
• Man blir tillagt følelser ogh hensikter man egentlig ikke har, noe som også kan skape en følelse av fremmedhet.
• Ved sterke innslag av projektive mekanismer, har personen ofte havnet i voldsomme raserianfall hvor andres innspill, forsøk på å hjelpe, si unnskyld eller lindre personens ”sårede følelser” ikke fører til annet enn å provosere mer sinne.

Projektiv identifikasjon på psykiatrisk avdeling

På psykiatrisk avdeling finnes det mange engler og demoner. Psykotiske mennesker sliter med en realistisk oppfattelse av seg selv og verden, og i mange sammenhenger fungerer mennesker i krise på et psykisk forsvar sentrert rundt splitting. Det betyr at de oppfatter andre som enten utelukkende gode (engler) eller utelukkende onde (demoner). Å se nyansene eller gråsonene i tilværelsen (mennesker er både gode og onde) er en mental operasjon som krever psykisk overskudd, og ved mangel på slikt overskudd henfaller man ofte til mer sort/hvitt opplevelser av seg selv og verden: “Jeg er helt udugelig“, “Ingen liker meg“, “Ingen bryr seg om meg” etc. er eksempler på unyanserte selvoppfattelser som ofte er en del av kjernen i psykisk lidelse. Se for øvrig artikkelen: Splitting: Kaotisk liv i sort/hvitt.

Dersom en forvirret pasient stadig anklager en sykepleier for å være ond, kanskje fordi hun minner om en annen person eller fordi hun har et strengt utseende, kan dette affisere sykepleieren på en negativ måte og hindre han eller henne i arbeidet på avdelingen. Dersom sykepleieren gradvis tar anklagene innover seg, kan det påvirke selvbilde, og det psykiske drama kan spille seg ut på en negativ måte mellom pasienten og sykepleieren. Dersom sykepleieren isteden er i stand til å bære denne projektive identifikasjonen, uten å involvere seg i et sammensurium av skyldfølelse, motangrep og forvirring, kan sykepleieren gjøre en veldig viktig jobb for pasienten. Ved ikke å agere på den projektive identifikasjonen, men snarere hvile i seg selv og sin egen trygghet, kan det oppstå en god mulighet for at pasienten gradvis kan lære seg å skille mellom sine egne indre forestillinger og omverdens realitet. Dersom psykepleieren klarer å håndtere relasjonen til pasienten på denne måte, vil det sannsynligvis være et viktig terapeutisk tiltak.

Konklusjon

Ved å tilskrive andre sine ubehagelige følelser og impulser, kan man få en viss grad av kontroll på ubehaget. Det blir på sett og vis synlig hos den andre. På den måten kontrollerer man også den andre på en psykologisk innfløkt måte som ofte skader den andres psykiske velvære og følelsesmessige balanse. Dersom den andre er mottakelig for det projektive materiale, og identifiserer seg med dette, blir vedkommende bærer for den andres konflikter. Langsomt inndras man i et uoversiktlig skyldforhold og blir en medspiller i den andres psykiske drama, og dette foregår som regel ubevisst.

For å unngå at man selv iscenesetter slike “emosjonelle drakamper”, eller selv blir innblandet i diffuse følelsesmessige konflikter, må man klare å identifisere det som foregår mellom mennesker. Freud snakker om å gjøre det ubevisste bevisst, og kanskje er en teoretisk innsikt i forsvarsmekanismenes vesen en god start?

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

Kilder

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no