Hvordan forstå antisosial atferd?

Man har forsket på kriminell atferd i hundrevis av år. Når mennesker begår grove ugjerninger mot andre mennesker, sjokkerer det de fleste av oss. Det skaper en form for usikkerhet som blir liggende i bunn av våre livsprosjekter. For å håndtere denne usikkerheten forsøker vi å forklare fenomenet, og menneskets historie er full av mer eller mindre plausible forklaringer på menneskets antisosiale tendenser.

I middelalderen ble både ondskap og galskap forstått i relasjon til onde ånder og demoner. Man tenkte seg at mennesker som begikk onde handlinger var besatt av ondskap i en eller annen fasong, og dermed handlet i kraft av sin demoniske besettelse. De gamle romerne hadde tilsvarende fortellinger og forklaringsmodeller både på galskap, ondskap og kriminell atferd. Blant annet trodde de at menneskets handlinger endret seg i takt med månefasene. Ordet ”lunacy”, som er engelsk for ”galskap”, stammer fra det latinske ordet for måne; luna, noe som indikerer sammenhengen mellom månen og menneskers tendenser til galskap. Men ulike epoker har ulike forklaringsmodeller, og det som var en valid og reliabel forklaring i middelalderen, avvises i neste periode (Comer, 2001, pp. 1-18). Menneskets forståelse av seg selv og verden endrer seg etter hvert som vår pot av akkumulert kunnskap stadig øker.

Dagens forklaringer på antisosial atferd kan grovt sett deles inn i tre forskjellige kategorier:

1. Biologiske forklaringsmodeller
2. Sosiale forklaringsmodeller
3. Psykologiske forklaringsmodeller

Innenfor hver kategori finnes det i tillegg en rekke underkategorier og variasjoner av teorier på menneskets ”ondskap” eller antisosiale atferd. Dessverre er det fortsatt slik at noen teorier betrakter seg selv som eksklusive. Eksempelvis biologiske forklaringer som ignorerer sosiale og psykologiske faktorer og omvendt, og på den måten får man noen unyanserte teorier på antisosial atferd, som hver for seg kun kan forklarer en liten del av dette fenomenet.

For å gripe en nyansert forståelse av antisosial atferd, må man derfor undersøke flere teorier fra ulike kategorier og la disse supplere hverandre, ikke ekskludere hverandre.

Biologiske forklaringer på antisosial atferd

Innenfor et biologisk rammeverk, som seilet opp som et ledende perspektiv på 70-tallet, antar man at genetiske faktorer er helt avgjørende i forhold til menneskets utvikling og atferd. (Berk, 2000, p. 480). Dette baserer seg på studier som antyder at eksempelvis kriminelle psykopater kommer fra familier hvor flere viser tegn til antisosiale trekk. Tanken er at tilbøyeligheten til antisosial atferd er medfødt og arvelig. Denne typen studier finner også slike sammenhenger mellom familiemedlemmer som ikke har vokst opp i samme miljø, hvorpå man forsøker å ”kontrollere” for påvirkningen fra miljøfaktorer i forhold til utvikling av antisosiale karaktertrekk (Paris, 2003, p. 278). En slik forklaringsmodell kan spores helt tilbake til Charles Darwins evolusjonsteori. I ekstrem forstand kan man kanskje spekulere i at psykopatens manglende hensyn til andre kan ha adaptive fordeler i forhold til overlevelse. Man kan altså tenke seg at ”psykopatiske gener” slår seg frem på en hensynsløs måte og dermed overlever og formerer seg (Greenspan, 2003) (Obs: Dette må leses som en grov forenkling av evolusjonsteorien).

Professor i nevrovitenskap, Antonio Damasio, vektlegger hvordan skader på hjernen, og spesielt frontallapsskader, har avgjørende konsekvenser for menneskets evne til å regulere følelser og dermed spiller en rolle i forhold til forekomsten av irrasjonell atferd. Det finnes eksempler på mennesker som har fått skader i frontale hjernesentre og deretter ”mistet” evnen til å ta med sosiale og medmenneskelige hensyn i relasjon til andre mennesker.

En annen biologisk innfallsvinkel, blant annet fremført hos Coccaro et al. (2000), beskriver hvordan avvik og unormal balanse i nevrotransmittere, spesielt serotonin, er med på å påvirke menneskets atferd. Også andre nevrokjemiske prosesser knyttet til eksempelvis testosteron og glukose ser ut til å spille en rolle i forhold til aggressivitet, noe som også betraktes som en avgjørende faktor ved tilfeller av kriminell atferd. I forlengelsen av dette foreslår Coccaro et al. at antisosial atferd kan reduseres ved hjelp av ulike typer medisinering som stabiliserer og regulerer avgjørende nevrokjemiske prosesser i hjernen.

En annen velkjent faktor i forhold til antisosial og kriminell atferd er knyttet til attention-deficit/hyperactive disorder – ADHD. I følge Joel Paris (2003) har Weiss og Hechtman utført studier som antyder at opp mot én av tre med ADHD begår kriminelle handlinger i en eller annen fasong. Paris (2003) har i forlengelsen av dette inkludert ADHD diagnosen som en faktor med mulig innvirkning på utviklingen av psykopati, men understreker at dette er kontroversielt.

Sosiale teorier på antisosial atferd

Sosiale og psykologiske teorier på antisosial atferd er ikke alltid like lett å atskille. På mange måter overlapper de hverandre, men dypes sett finnes det her en grunnleggende forskjell i hvordan de betrakter opphavet til problematisk atferd hos mennesker. Sosialpsykologi vektlegger miljømessige faktorer som avgjørende for individets utvikling og tilblivelse som sosialt vesen, mens andre mer tradisjonelle psykologiske teorier fokuserer på faktorer som skriver seg fra individets psykologiske make-up, og dermed har et langt mer isolert fokus på enkeltindividets indre drivkrefter. Noen av de mest essensielle sosiale faktorer i forhold til antisosial atferd handler om kjønn, alder og sosial status. Her viser forskning at antisosial atferd er mer utbredt hos menn enn hos kvinner, mer utbredt hos yngre mennesker og forekomsten er størst i de lavere sosioøkonomiske samfunnslag.

I noe mer spekulativ retning finnes det studier som viser at forekomsten av antisosial personlighetsforstyrrelse varierer rundt om i verden. Blant annet har man av en eller annen grunn funnet en usedvanlig lav forekomst i Øst Asia. Samtidig finner man en høy forekomst i USA, og antallet av mennesker med antisosial PF synes å stige, noe som i følge Paris understøtter sosiale og samfunnsmessige faktorers vesentlige innflytelse på utviklingen av psykopatologi. I denne sammenheng foreligger det sannsynligvis flere elementer som kan forklare disse funnene, noe vi blant annet diskuteres mer inngående i artikkelen; Hva er psykopati? & Personlighetstrekk hos mordere. Flere artikler om samme tema finner du også under kategorien Rettspsykologi og kriminell atferd.

Psykologiske teorier på antisosial atferd

Når det kommer til psykologiske teorier på hvorfor noen mennesker utvikler psykopatiske aller antisosiale trekk, peker man ofte på problemer i barndom, familieforhold og oppvekstmiljø (Comer, 2001, p. 521). Vold i familie skaper utrygghet og binder barnets mentale energi opp i frykt, noe som videre underminerer en sunn psykisk utvikling. Konflikter i familien kan på lignende vis føre til at barnets behov for trygghet og omsorg ignoreres, barnets behov blir ikke møtt, og resultatet kan være at barnet utvikler antisosiale strategier for å føle seg trygg eller viktig. Dette er bare noen få eksempler på ulike dynamikker i barnets utviklingsforløp som kan føre til psykiske forstyrrelser senere i livet.

Innenfor de ”psykologiske teoriene” på menneskets utvikling, foreligger det også veldig mange ulike forklaringsmodeller. Blant de mest innflytelsesrike teoriene på menneskets tilblivelsesprosesser finner vi psykoanalytisk psykologi, ego psykologi, tilknytningsteori og selvpsykologi (Mitchell & Black, 1995). Blant andre innflytelsesrike perspektiver bør man nevne kognitive, eksistensielle og behavioristiske teorier. I denne artikkelen vil vi imidlertid ikke gå mer inn på den spesifikke forståelsen innenfor hver teori. Følgende er en liste over andre artikler som baserer seg på psykologiske (gjerne psykodynamiske) forståelser av menneskets skjevutvikling mot antisosiale karaktertrekk.

• Terapi med antisosiale pasienter
• Vold i familien
• Når impulsivitet blir et problem
• Narsissisme og mentalisering
• Dyssosial personlighetsforstyrrelse
• Han som aldri fikk nok kjærlighet
• Misbruk, mistillit & mobbing
• Følelsesmessig distansert og alene

Artikkelen som heter Hva er psykiske lidelser? går videre inn i forholdet mellom biologiske, psykologiske og psykososiale forståelser av menneskets psykiske utvikling, og ikke minst forholdet mellom disse.

Oppsummering

Fra et psykologisk perspektiv kan man argumentere for at biologiske (genetiske eller medfødte) faktorer ikke alltid er til stede ved tilfeller av antisosial atferd. Man kan også argumentere for at de sosiale eller sosiologiske forklaringsmodellene på menneskers uartige oppførsel langt på vei er simplifiserte og representerer grove forenklinger av de drivkreftene som ligger bak menneskets handlinger. Et argument vi blant annet finner hos den kliniske psykologen og terapeuten, Stanton Samenow (1984, p. 13), som har lang erfaring i arbeid med kriminelle pasienter. Han påpeker at dersom de sosiale perspektivene på antisosial atferd var korrekt og fullstendige, ville samfunnet vært mye mer kriminelt belastet. Det er det ikke, nettopp fordi de fleste fattige mennesker er lovlydige, og det vil være galt å anta at alle kriminelle mennesker kommer fra de lavere sosiale samfunnslag. Samenow er enig i at sosiale faktorer spiller en rolle, men han legger til at en vel så avgjørende faktor handler om hvordan ulike mennesker reagerer og tilpasser seg svært forskjellig med hensyn til samfunnsmessige forhold.

Det hersker dog liten tvil om at de psykologiske, sosiale og biologiske teoriene bidrar med viktige perspektiver i forhold til å forstå menneskers ugjerninger og antisosial oppførsel. Det avgjørende er hele tiden at den enkelte forsker, klinker eller teoretiker er klar over sine begrensninger og dermed er ydmyk nok til å erkjenne at deres perspektiv ikke nødvendigvis er allmenngyldig og suverent, men snarere en av mange innfallsvinkler til en mer sammenhengende og helhetlig forståelse av menneskets psykologi, motivasjon og handlingsgrunnlag. Dersom en studie eller en teori skulle inkludere alle tenkelige elementer, ville den bli alt for stor. I forskningsøyemed og teoretisering er det dermed avgjørende at man begrenser sin innfallsvinkel og undersøker ett element i dybden, og likeledes er klar over at det er det man gjør, i motsetning til å tro at man utvikler en universal sannhet eller forklaringsmodell om eksempelvis psykopatens beskaffenheter.

Kilder

Berk, L. E. (2000). Child development. (5.ed.). Allan & Bacon. Boston.

Coccaro, E. F. Et al. (2000). Central neurotransmitter function in criminal aggression. I Fishbein D. H. (Ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system (pp. 6.1-6.16). New Jersy: Civic Research Institute, Inc.

Comer, R. J. (2001). Abnormal psychology. (4.ed.). Worth Publishers and W.H. Freeman and Company. USA.

Greenspan, P. S. (2003). Responsible psychopaths. Philosophical Psychology, Vol. 16, Issue 3, 417-430.

Mitchell, Stephen A. & Black, Margaret J.: Freud and beyond. Basic books. New York, 1995.

Paris, J. A. (2003). A biopsychosocial model of psychopathy. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 277-290). New York: The Guilford Press.

Samenow, Stanton E.: Inside the criminal mind. Times books. New York. 1984.

    Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no