En omvendt forståelse av schizofreni

Den schizofrene kan virke desorientert, annerledes og fremmed. Mange hevder det handler om nedsatt tankevirksomhet, men kan det være motsatt? Så mange tankerekker at man ”fanges” i den indre verden?

Professor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det skizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).  Det var Emil Kraepelin som i 1896 utskilte og beskrev det schizofrene symptombildet og kalte lidelsen ”Dementia Praecox” (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Kraepelin forstod sykdommens beskaffenhet som en underliggende håndgripelig morbid prosess, men han kunne verken definere eller demonstrere denne prosessen. Noen vil mene at begrepet schizofreni er uavklart, og at diagnosen nettopp er en samlebetegnelse for mange ulike symptombilder. Spørsmålet er hvordan vi skal forstå schizofreniens vesen. Det finnes mange forskjellige forståelser og teorier på dette området, og de angriper schizofreni fra både biologiske, psykologiske og sosiologiske innfalsvinkler. Teoriene er dermed svært forskjellige, men de har ofte et viktig likehetstrekk: De betrakter schizofreni som en tilstand hvor normal fornuft og refleksjonsevne er ødelagt eller midlertidig fraværende. De kan sammenligne den schizofrene med en søvngjenger, en som er i følelsenes vold eller med barnet. Mange av teoriene har altså et grunnpremiss som sier at den schizofrene bevissthet mangler ”normale” forstandsevner og refleksjonsevner sammenlignet med det ”friske” og ”siviliserte” individet. Kanskje stemmer dette i noen tilfeller, men jeg vil påstå at det ikke alltid forholder seg slik.

I denne artikkelen vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at schizofreni kan forstås som det motsatte av ”sløvsinn”. Altså en forståelse av den ”schizofrene” bevissthet som et hyper-refleksivt intellekt. Det betyr at det ikke handler om mangel på normal refleksjonsevne, med snarere om en overdreven trang til å reflektere og kontemplere livets små og store bevegelser. I så tilfelle kan det hende at noen schizofrene kan forstås som intellektuelt overarbeidede mennesker. Det er mennesker som tenker så mye på livet at de mister et naturlig forhold til tilværelsen og seg selv. De tenker så mye at ingenting blir tatt for gitt. Alt må undersøker, vurderes, veies og forstås på ulike måter, og resultatet er at den schizofrene blir usikker og paralysert. Vedkommende mister spontaniteten og evnen til å ta ting som en selvfølge. Dermed mister de også evnen til å leve umiddelbart og livskraftig. Det er viktig å reflektere over oss selv og tilværelsen, men hvis vi overdriver, kan det hende at vi blir sittende fast i et evig tankespinn som fanger oss i uendelig selvransakelse og spørsmål som bare avler nye spørsmål og tvil. Til sist har livet blitt noe som foregår i hodet, som et sammensurium av tankerekker, og dette kan altså gå på bekostning av spontanitet og handlekraft.

Tre alminnelige forståelser av schizofreni

I litteraturen støter jeg stort sett på en forståelse av schizofreni som sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler.

  1. Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade. Dette perspektivet har jeg selv drøftet i artikkelen: Schizofreni og hjernen.
  2. Andre forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus. Dette perspektivet tar jeg opp i artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni.
  3. Andre igjen ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. Dette kalles gjerne antipsykiatri, og her er det mange gode tanker om schizofreni, men også en forherligelse av fenomenet som kanskje underskjenner smerten og skrekken i det schizofrene sykdomsbilde. Denne diskusjonen har jeg beskrevet i artikkelen Schizofreni, kreativitet og antipsykiatri.

Det er altså mange måter å forstå schizofreni på, men likevel er det svært vanskelig å behandle eller kurere mennesker som lider av schizofreni. Spørsmålet er om ovennevnte perspektiver slår feil, eller om sykdommen er så kompleks at vi trenger enda flere supplerende perspektiver, eller om alle de ulike perspektivene skaper en form for forvirring som ødelegger for effektive behandlingstiltak. Jeg vet ikke, men registrerer at man ofte ser på den schizofrene som en person som mangler en ”sivilisert”, refleksiv bevissthet eller en selvbevissthet på nivå med allmennheten, og dermed betraktes sykdommen som en regresjon, hjerneskade eller mangel på sosial og ”besteborgelig” kompetanse. Muligens er dette en av de viktigste feilene man gjør i forståelsen av schizofreni. Min erfaring er at mennesker med denne diagnosen ofte har en svært skarpt intellekt og opererer med veldig avanserte tanker, kanskje for avanserte?

Schizofreni og en galopperende bevissthet

Den ”schizofrene bevisstheten” synes umiddelbart desorientert, uklar, innsnevret og fragmentarisk, noe som naturlig innbyr til en antakelse om ødelagte funksjoner. Denne åndsevnes tåkete uklarhet forbindes med opphør av komplekse samordninger, bevissthetens intensjonelle utadrettethet og dens orienteringsfunksjon i tid og rom. De bevarede og tidvis aksentuerende atferdsmønstre omkranser atskilte elementer som frigjøres på en fullstendig usammenhengende måte. Det syke sinn ramler tilbake på de enkle, stabile og automatiske funksjoner typisk for det arkaiske nivå i menneskets utvikling. I verste fall oppfatter vi den schizofrene som ”hjernedød”. Vi betrakter vedkommende som mentalt tilbakestående. Det er et menneske som har mistet de åndsevnene som på sett og vis utgjør vår menneskelighet.

Jeg vil imidlertid hevde at det i mange tilfeller av schizofreni stiller seg ganske annerledes, muligvis helt omvendt. Den tilstand, hvor den skizofrene er fanget, synes snarere gjennomsyret av en hyperintensjonalitet, en ubehjelpelig maktpåliggende rigiditet og en engstelig atferdsforvaltning. Det kan meget vel involvere en slags markant intensifisering av alminneligvis forsettlige og tvangsfrie evner som oppmerksomhet, muskelkontroll og en overspent aktpågivenhet av målrettethet på planleggingsnivå. Sagt på en enklere måte; Den schizofrene tar ingenting for gitt. Enhver bevegelse må overveies. Ethvert valg må undersøkes nøye. Enhver tanke må vurderes og en hver bevegelse må granskes før den iverksettes. Istedenfor å bevege seg fritt og uhemmet, må den schizofrene tenke så mye at enhver bevegelse blir oppstyltet. Alt virker usikkert og utrygt, og man må gruble over den minste ting, og det kan altså frarøve oss en normal måte å leve på.

Mye av det vi foretar oss, gjør vi ubevisst. Når vi sykler, er dette noe vi bare gjør på automatikk. Vi tenker gjerne på andre ting enn sykling, og plutselig har vi kommet frem til målet og kan parkere sykkelen. Dersom vi i denne prosessen måtte bruke mye mental energi på å tenke over hvordan man sykler. Hva er reglene for sykling og hvordan skal bevegelsene gjøres? Hvordan holder vi balansen og hvor skal vi plassere blikket langs veien? Dersom vi hele tiden måtte overveie alt vi gjorde, ville det ta mye tid. Kanskje ville vi aldri kommet oss opp på sykkelen i det hele tatt, og dersom vi kom i gang, ville vi raskt komme til å miste balansen. Balanse er normalt sett noe kroppen kan, og ikke noe vi trenger å reflektere over. Når vi likevel kobler inn bevisst refleksjon for å undersøke ”kroppens tause kunnskap”, mister vi som regel balansen. Den reflekterende bevisstheten ødelegger rett og slett den ubevisste og umiddelbare rytmen vi må ha for å sykle. Det samme gjelder på ange andre områder av livet. En sosial sammenheng hvor vi blir veldig bevisst oss selv i forhold til de andre, blir ofte vanskeligere å håndtere. Vi blir usikre, overdrevent selvbevisste og dermed hemmet i situasjonen. Dette kan også være noe av forklaringen på sosial angst. Kanskje kan vi forestille oss at noen individer med diagnosen schizofreni lider av dette på nesten alle områder i livet. Vi er avhengig i at mange av våre daglige gjøremål foregår mer eller mindre ubevisst og ureflektert. Hvis ikke, får vi ikke gjort noe annet enn å tenke. Når vi ser schizofrene pasienter sitte å stirre i veggen i timevis, eller gå frem og tilbake foran en dør uten å komme seg inn (selv om døren er åpen), er det ikke sikkert at vi skal forstå det som mangel på bevissthet og refleksjon, men snarere som hyperrefleksjon. De må tenke så mye at de ikke klarer å handle.

Den schizofrene høyesterettsdommeren

Danil Paul Schreber besatt i en årrekke embedet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz, men etter hvert utviklet han symptomer på schizofreni. Hans sykdomskarriere inndeles alminneligvis etter hans tre innleggelsesperioder; (1) 1884-85, (2) 1893-1902, (3) 1907-11 (Olsen & Køppe I; Freud, 1992, p. 10). Hans bok, Memoir of my nervous illness (denne utg. 2000) er en utrolig reise i det schizofrene landskapet. Det er Schrebers memoarer som først fikk meg til å tenke at denne sykdommen ikke alltid kan forstås i forhold til nedsatte bevissthetsevner, men snarere tvert imot. Boken er både klar, tydelig og fantastisk. Den behandler avansert metafysikk på en bemerkelsesverdig måte. Schrebers memoarer har fascinert fremragende fagfolk som Freud, Jung, Canetti og Deleuze. I 1910 skriver Freud humoristisk til Carl Gustav Jung. ”Den herlige Schreber fortjente at blive utnævnt til professor i psykiatri og anstaltsdirektør” (sitert av Olsen & Køppe I: Freud, 1992, p. 8). Men selv om Freud var begeistret over Schrebers bok, og til dels anerkjenner dens sofistikerte og eksistensialfilosofiske skarpsindighet, konkluderer han likevel kategorisk med at schizofreni ikke bare er forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). Kanskje var Freud for opptatt av at Schreber, som et casestudium i schizofreni, skulle passe inn i hans etablerte teoretiske modeller. På den måten mener jeg han undergraver vesentlige trekk ved Schrebers åndsevner som ikke kan betraktes som vilt og primitivt, men snarere som ekstreme manifestasjoner av en moderne tids krav til selvbevissthet og refleksjonsevne. Vi må velge vårt liv, skape og gjenskape vår identitet i ulike sammenhenger, forstå oss selv og andre i mangfoldige og kompliserte mellommenneskelige relasjoner i løpet av en dag, og dette stiller store krav til vår refleksive kapasitet. Kan det hende at nettopp disse kraven kommer til uttrykk i ekstrem form i enkelte tilfeller vi kaller schizofreni? I så tilfelle dreier det seg ikke nødvendigvis om nedsatt bevissthet, men hyperbevissthet?

I Schreber sitt tilfelle, mener jeg at vi finner mange eksempler på det vi kanskje kan kalle overarbeidede åndsevner. Det virker sjelden som om Schreber er plaget av en redusert bevisst vaktsomhet eller konsentrasjonsevne, men snarere en nærmest kontinuerlig hyperbolsk trang til å foranstalte aktivitet i sitt mentale apparatur. Schreber er eksempelvis tvunget til konstant kontemplering (tenkning) på bekostning av søvn og enhver impulsiv handling. ”Thus an extremely simple observation under the pressure of compulsive thinking becomes the starting point of a very considerable mental task…” (Schreber, 2000, p. 209). Lise, en kvinne med schizofrenidiagnose som har skrevet ”selvbiografien”, Psykosen verden – En schizofren kvinnes beretning, forteller at ”når jeg har dårlige perioder prøver jeg å la være å sove, for søvn fratar meg kontroll” (2004, p. 84). Å betrakte Lises tilstand som en langvarig levd somnambulisme i underbevissthetens frittflytende drømmerier, synes nærmest overfladisk fortegnet. Lises kontemplerende selvkontroll forbyr henne nettopp drømmerens uavhengige og intuitive carte blanche. Muligens forholder det seg snarere slik at den intense konsentrasjonen avbryter og forkludrer den naturlige strøm av fysisk og mental aktivitet. I så fall handler det om en overanstrengt selvbevissthet som forstyrrer all spontanitet og genererer perspektiver ad infinitum.

Dreyfus` kompetansehierarki – For mye tanker og for lite handling – Mellom refleksjon og intuisjon

Spørsmålet er om det finnes et teoretisk rammeverk som kan understøtte denne ”omvendte” forståelsen av schizofreni? De fleste utviklingsmodeller, enten vi går til Freud, Erikson, Piaget, Maslow etc., forteller om en utvikling fra lite til mer og mer selvbevissthet. Man begynner som ganske ”ubevisst”, hvorpå man utvikler stadig mer sofistikerte og metakognitiv refleksjonsevner. Med andre ord utvikler man seg fra en forholdsvis konkret tankegang til en stadig mer abstrakt måte å tenke på i et normalt utviklingsforløp. Dersom man i voksen alder rammes av psykiske symptomer, tenker man seg at målet med terapien er å utvide bevisstheten, eller som Freud sier: Gjøre det ubevisste bevisst. Målet er altså hele tiden mer bevissthet, og man forstår grovt sett psykopatologi som stereotype atferdsmønstre og opplevelser driftet av ubevisste impulser. I slike modeller beskrives schizofreni som et tilbakefall til et tidlig utviklingstrinn hvor bevissthetsevnene (til barnet) ligger på et lavt nivå med lite kapasitet til å koordinere opplevelser på en adekvat måte. På bakgrunn av det forstår man den schizofrenes kaotiske og usammenhengende opplevelsesverden.

I denne artikkelen foreslår jeg at vi ikke kan forstå alle typer schizofreni som mangel på bevissthetsevner og refleksjonsevner, men som det motsatte. Jeg forslår at symptomene ved schizofreni i noen tilfeller kan vitne om overdreven (selv)bevissthet på et nivå som hemmer ethvert alminnelig livsprosjekt. Finnes det så en teori som kan forenes med en slik forståelse av schizofreni?

Så vidt meg bekjent, finnes det ikke så mange, men det finnes en modell utarbeidet av brødrene Dreyfus. Denne modellen er mye brukt innenfor pedagogisk psykologi, og den viser nettopp hvordan for mye bevissthet kan hemme normal livsførsel.

I Mind over machine (1988) bygger brødrene Dreyfus på sentrale konsepter i Merleau-Pontys` Phenomenology of perception (2003) i en slags redegjørelse for “intelligent” atferd. Jeg beskrev tidligere en utbredt antakelse om et værenshierarki som angivelig spenner fra primitivitet til rasjonell refleksivitet og selvbevissthet. Hos Dreyfus finner vi imidlertid en slags motsatt rangordning. I en tilsynelatende invers lærings- og utviklingsmodell presenterer brødrene tilegnelse av både motoriske og intellektuelle kvalifikasjoner som en femtrinns affære fra novise til ekspert. Det spesielle ved denne modellen er hvordan novisen (amatøren) beskrives som svært (selv)bevisst, mens eksperten handler mer eller mindre ubevisst. La oss gå raskt gjennom brødrene Dreyfus sine fem trinn fra amatør til ekspert.

  1. På novise nivå beskjeftiges man seg med kontekstfrie deler av den helhetlige oppgaven. Oppgavene blir delt opp i små biter og undersøkt på et detaljnivå fordi man ennå ikke er i stand til et helhetlig overblikk.
  2. Som avansert begynner er man noe mer husvarm og begynner så smått å gjenkjenne nye aspekter ved oppgaven. Oppgaven virker mer overkommelig og man trenger ikke å tenke fullt så mye for å finne en fornuftig løsning.
  3. Med større erfaring risikerer man, på det tredje nivå, å blir overmannet av flerfoldige potensielt relevante elementer. Den intense oppmerksomhet forvandler pågjeldende gjøremål til en belastende ansamling subtilt atskilte elementer, og ethvert tiltak besmittes med vaklende nervøsitet.
  4. Overkommer man forkavelsen begynner man å bli dyktig, nettopp fordi de nøye overveide og dilettantiske reaksjoner, gradvis erstattes med en mer ateoretisk og intuitiv atferd. Sentrale elementer stikker seg frem som viktige uten at man behøver å bore situasjonen med overveielser og telle feberaktig på alle knappene før man handler.
  5. Til sist oppnår vi ekspertisenivå, hvor man i enda større grad er selvforglemmende, og handler korrekt uten forstyrrende deliberasjon. En raffinert diskriminasjonsevne foranstalter en automatisk klokskap og intuitiv handlekraft (Dreyfus, H. &  S., 2000, pp. 56-61).

Denne modellen beskriver brødrene selv i en DVD film som heter The skill model.

Merleau-Ponty hevder at en absorbert behendig situasjonshåndtering ikke behøver en mental representasjon av målet. En forfaren reaksjon oppleves snarere som en uavbrutt aktivitetsstrøm i takt med vår ureflekterte fornemmelse for situasjonen (Dreyfus, 1998). De bevisste prosesser etableres gradvis på lavere og mer ubevisste nivåer i den menneskelige kognisjon, hvorpå de kan utføres bramfritt, automatisk og “profesjonelt” uten omvei om refleksiv vurdering.

Poenget er altså at en amatør må tenke mye, overveie reglene og analysere situasjonen fordi man ikke har en intuitiv fornemmelse av hvordan oppgaven skal løses. En ekspert vet umiddelbart hva som må til, og han bruker ikke tid på refleksjon eller overveielse i oppgaveløsningen. Han ”bare vet” intuitivt hvordan det skal være.

På bakgrunn av dette kan vi forestille oss at den schizofrene blir ”amatør i eget liv”. Ikke fordi han mister sine fornuftsevner, men fordi vedkommende i alt for stor grad tenker og overveier enhver situasjon. Å være sammen med andre mennesker blir ikke noe hyggelig man gjør ”uten å tenke så mye”, men noe man må forstå, analysere og prestere. Ingenting blir naturlig og lett, men snarere komplisert og vanskelig. Når dette sprer seg ut til flere elementer ved livet, kan man ikke lenger ta noe for gitt. Alt må opp til grundig overveielse, og det krever enormt mye mental energi og forsinker enhver spontan handling.

Et mer alminnelig eksempel kan vi hente fra en forballkamp. Amatører i forball må først lære seg reglene for spillet. De må forstå hensikten, de ulike posisjonene på banene, avgrensningene og så videre. Deretter må de bli kjent med mulighetene for samspill innad i laget og de må undersøke hvordan ballen kan forvaltes på banen ved hjelp av bena. Etter hvert som man blir en mer kompetent spiller, trenger man ikke bruke tid på å repetere reglene eller overveie fotens hastighet mot ballen i forhold til ønsket skuddlengde. En god fotballspiller handler på intuisjon og en ikke-reflektert følelse for spillet. Når vi spiller en god kamp, er det som regel fordi vi ikke tenker, men handler. Dersom vi plutselig utsetter for press eller rammes av prestasjonsangst, medfører det ofte en større grad av bevissthet rundt det vi holder på med, og vi blir dårligere. Jeg mistenker at noe av det samme skjer med den schizofrene. Den indre usikkerheten blir stor, og individet begynner å gruble over den minste ting, og på den måten fjerner man seg fra det levde livet. I ekstrem grad forulempes alle våre ”normale opplevelser”, og verden blir et skremmende sted som hele tiden må analyseres og overveies.

Merleau-Ponty og kroppens intelligens

Merleau-Ponty påpeker at en viktig del av den menneskelige eksistens består i en før-refleksiv tilstedeværelse (Rasmussen, 1996, p. 86), og ekspertens, eller det friske menneskets, tilbørlige helbred hviler i et jevnlig ikke-reflektert engasjement i verden. Merleau-Ponty omtaler et kroppsskjema som betegner menneskets implisitte “viten” om sin egen kropps aktuelle og mulige posisjoner i det fenomenale handlingsfelt. En overdreven tilbøyelighet til bevisstgjøring av kroppsskjemaet, kan, i et verst tenkelig scenario som schizofreni, bety at man slår sin egen eksistens i filler under en kontemplerende (konstant tenkende) slegge (Merleau-Ponty, 1994).

Den formen for hyperoppmerksomheten, som jeg her forsøker å beskrive, utskiller deler og torpederer et pragmatisk helhetsoverblikk. Det er ikke umulig at slikt kan avstedkomme former for katatoni og indikerer den bakenforliggende struktur i den schizofrenes psykomotoriske forstyrrelser. Muligens har den schizofrene ikke lenger en ureflektert og spontan adgang til kroppsskjemaet, noe som nødsager kalfatringer i en prosess hvor den lidende må se seg selv utenfra for å erverve et totalinntrykk, men distansen fordrer kun nye perspektiver som avkrever atter nye avgjørelser. Lise skriver: ”Når jeg går ute føler jeg at noen går bak meg… Det er meg selv som går bak, og som jeg ser” (2004, p. 34). Kontakten til et kroppslig integrert subjekt er forvitret, noe som også spolerer kontakten til omverden. Uten slik affinitet berøves den schizofrene to avgjørende bærebjelker i menneskelig væren. Merleau-Ponty viser hvordan det er gjennom egenkroppen og dens forbindelse til verden at man avprøver det menneskelige følelsesregister og utvikler identitet. Den schizofrenes tendens til overdreven tenkning og refleksjon drenerer eksistens og følelsesliv. Den sørgelige tilstand tilkjennegir seg når Lise skal berolige sin yngste sønn. ”Jeg trøstet ham med den lille delen av virkelighet som jeg enda har, men jeg stod allikevel ved siden av meg selv og hørte på. Jeg følte ingenting, bare en slags kulde fordi jeg ikke var helt med” (p. 82).

Konklusjon

Det endelige spørsmålet er om schizofreni handler om overveldende følelser og ubevisste drifter, eller om man kan forstå det som overdrevent mye tanker og refleksjon som hemmer spontanitet og normal livsflyt.

Enkelte hevder som nevnt at sykdommen fremhever de ubevisste funksjoner hvorpå den syke mister ethvert initiativ i den grad at de ikke engang formår å gi et svar som kan utledes direkte av spørsmålet. En typisk nærliggende konklusjon stadfester blant andre von Damarus allerede i 1939. “Therefore we are once more driven to the conclusion that the specific paralogical thought and speech processes of the schizophrenic are in essence those of primitive people” (1939, p. 112). De patologiske strukturer vitner om de arkaiske (barnslige) stadier i et utviklingsforløp og betegner sykdommens regressive reprise. Den syke drives kun av animalsk instinktiv automatikk. Paradokset jeg forsøker å plotte begynner så smått å utkrystallisere seg. Min forslag tyder på at schizofreni ikke alltid kan forstås som et ubevisst tildriv eller uttrykk for den ubevisste beveggrunn, men snarere overdreven bevisst cerebralisme hvor eksempelvis Schrebers tilværelse påtvinges ham “to ponder many things usually passed over by human beings, which made me think more deeply” (2000, p. 207). Han anføres uopphørlig til “continual thinking, uninterrupted activity of the nerves of intellect without any respite”, noe han opplever som tortur og anser som “incompatible with human nature” (p. 251). Dernest tyder det ikke på at det er det automatiske reaksjonsmønster som består, men snarere at uavbrutt oppmerksomhet på nettopp den alminneligvis selvskrevne automatikk forbyr et sundt og emosjonelt engasjement i verden.

Min konklusjon er at enkelte tilfeller av schizofreni handler om mennesker, som på grunn av en grunnleggende usikkerhet og tvil, begynner å gruble så mye at de ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41).

Relaterte artikler

Kilder

Dahl, Lise & Abrahamsen, Pål (2004): Psykosens verden en schizofren kvinnes beretninger. Universitetsforlaget, Oslo.

Damarus, von E. (1939): The Specific Laws of Logic in Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 104-115. W.W. Norton, New York.

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (1988): Mind over machine: the power of human intuition and expertise in the era of the computer. The Free Press, US.

Dreyfus, Hubert L (1998) Intelligence Without Representation – Merleau-Ponty’s Critique of Mental Representation: The Relevance of Phenomenology to Scientific Explanation. Copyright 1998 Hubert Dreyfus. All rights reserved. Fra: http://www.hfac.uh.edu/cogsci/dreyfus.html den 25.04.05.

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (2000): Mesterlære og eksperters læring. Pp. 54-76, I: Nielsen, Klaus & Kvale, Steinar (Red.) (2000): Mesterlære læring som social praksis. 3. opplag, Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Freud, Sigmund (2002): The Schreber Case. Penguin books LTD.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Merleau-Ponty, Maurice (2003): Phenomenology of perception. Routledge classics.

Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi. Pax Forlag.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Rasmussen, Torben Hangaard (1996): Kroppens filosof Maurice Merleau-Ponty. Semi-forlaget, Brøndby.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA. (Anbefales!).

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

7 KOMMENTARER

  1. Spennende om schizofreni!

    Jeg har som psykologstudent fått innblikk i diverse innfallsvinkler på schizofreni, men ikke akkurat denne måten å tenke på. Imidlertid slo det meg en gang vi lærte om overaktive eeg-responser hos schizofrene i nevropsykologisk sammenheng: Hvorfor overføres ikke denne tankegangen om overaktivitet eller oversensitivitet for inntrykk (en slags hyper-prosessering) til en bredere psykologisk forståelse? Jeg tror du poengterer et aspekt ved schizofreni som kunne hatt nytte av tverrfaglig (eller på tvers av perspektiver i vårt fag) innsikt.

    Jeg syns med andre ord også at vi ikke trenger sette tanken om emosjonell overveldelse og ubevisste krefter opp mot forslaget du kommer med. For meg virker det logisk at de to aspektene ved tilstanden går hånd i hånd, ja tilogmed forer oppunder hverandre.

    Når man først er inne på både fenomenologi, den scizofrenes unike bevissthet, og psykodynamisk forståelse av schizsofreni, savner jeg (også i den psykodynamisk fokuserte artikkelen) et blikk for nyere psykodynamisk forståelse som fokuserer på 1) schizofrenes fragmentariske selv(-opplevelse) 2) betydningen av å fremme individets subjektive opplevelse som veien til å ‘samle fragmentene’ og 3) utviklingspsykologisk vinkling som ikke har regresjons-vinklingen, men fokus på hvordan det har skjedd en fragmentering/splittelse av aspekter en ikke har fått på plass i opplevelsen av selv/verden. Da tenker jeg særlig på Stolorow og Atwood (ulike publikasjoner med ulike medforfattere), som også retter mye kritikk til å stille den psykotiske virkeligheten opp mot en oppfattet ‘objektiv’ virkelighet resten av oss lever i, og dermed uhensiktsmessig motarbeide pasientens subjektive virkelighet framfor å bidra til integrering av den, samling av fragmentene.

    Om man tar utgangspunkt i schizofreni eller psykotiske tilstander som en form for splittelse, der det en ikke har lært å forholde seg til og integrere i sin subjektive virkelighet blir noe eksternt, fremmed og kanskje tilogmed truende (forestillinger, spesielle idéer og teorier om sammenhenger, hallusinasjoner etc), vil jeg også tenke et logisk steg er at en forholder seg til virkeligheten mer som en amatør (analyserende, detaljfokusert, mekanisk) enn ekspert. Det fragmenterte og ikke-integrerte vekker ekstra behov for kontroll, for å kompensere med å forsøke analysere og forstå alt til detalj.
    Tenk på situasjoner hvor de fleste opplever lignende tilstander i mildere versjoner, f. eks når vi først har fått et dødsbudskap og befinner oss i sjokk eller første tid i sorg. Den nye virkeligheten er for sterk til å ta innover seg, vi skyver den unna og klarer ikke akseptere.. på samme tid blir mange oversensitiv for inntrykk, vi kontrollerer detaljer rundt oss, vi forsøker skape mening og sammenheng og forutsigbarhet ved å analysere omstendighetene ved dødsfallet i detalj. Ja, det er en slags primitiv amatør-leving. Men jeg vet ikke om det er en defekt i utvikling eller et steg tilbake til barndommen, så mye som det er en naturlig reaksjon mennesket har på å leve uten følelse av mening og sammenheng.
    På den andre side.. I den psykotiske sitt tilfelle er denne manglende sammenhengen ofte knyttet til ens innerste opplevelser av å være et jeg eller selv i verden. Og det er mange som mener dette har sammenheng med hvorvidt de i oppveksten har hatt omgivelser som gir de mulighet til å integrere erfaringer og selvopplevelse som noe som tilhører de, og få på plass sin livsverden (slik vi alle har) som et selvfølgelig utgangspunkt å leve fra. I denne sammenheng, kanskje psykosen er en form for regresjon, der det barnet som ikke fikk integrert sin selvopplevelse, kommer frem i former som fremstår uforståelige for omgivelsene.

    Et annet spennende aspekt ved tematikken, er forholdet til kropp. Jeg har ikke lest noe av Merleu-Ponty, men utifra det du sier om kroppsskjema, og hvordan andre har omtalt tankegangen hans, har jeg inntrykk av at hans perspektiv er forenelig med mye av vår nye forståelse av sammenheng mellom kropp og psyke.
    Personen som nylig har fått et brått dødsbudskap kan oppleve seg nummen, splittet fra sin egen kropp. Det er som om han kobler seg fra følelsene kroppen bærer på, og kanskje heller tenker mer aktivt, kaotisk og løpende. Traume-pasienter som står i fare for å kjenne på ‘kroppens emosjonelle hukommelse’ av det som har skjedd, kan dissosiere, automatisk forsvare seg fra overveldelsen gjennom en slags ut-av-kroppen-opplevelse. Klienten i samtale som kommer nærmere en vond følelse i brystet av svik eller skyldfølelse, slår plutselig om til kald intellektualisering av temaet, som om han vil frakoble seg en påbegynte emosjonell-kroppslig kontakt. Jeg har opplevd selv, og hørt andre omtale det samme i sine erfaringer, at en følelse av å være mindre tilstede i sin egen kropp, mindre istand til å kjenne pusten eller trekke luften ordentlig inn, og følelser av å ‘se seg selv utenifra’ ofte er forenelig med både overdreven tankeaktivitet og overanalysering OG emosjonelle utfordringer i livet, ofte med et element av forvirring, manglende sammenheng eller vansker med å integrere nye erfaringer i ens virkelighetsopplevelse.
    Når jeg har hatt og hørt om disse erfaringene, har jeg også blitt mer tilhenger av tankegang hvor schizofreni befinner seg i enden av en skala der de fleste av oss har erfaringer fra andre deler av skalaen. Jeg tror også allmenmenneskelige erfaringer av splittelse og fragmentering av sin subjektive virkelighet kan være vel så nyttige i forståelsen av schizofreni, som å studere det som en enkeltstående (fremmedgjort?) pasientgruppe.

    Hvordan er så den psykotiskes forhold til egen kropp, som fundament hvorfra vi opplever verden, vandrende subjektive selv som navigerer seg gjennom emosjonell erfaring. “Er det du som er jeg idag, eller er jeg du?” spurte en psykiatrisk pasient en psykisk helsearbeider.. hva kan vi tenke om dennes opplevelse av å være i sin kropp? Tankene jobbet kanskje voldsomt med å prøve definere hvem som er hvem, splittet fra kroppslig opplevelse.
    Hallusinasjoner, som ytterste form for eksternalisering av noe ikke-integrert i ens subjektive opplevelse, kan de være også ekstremen av det å ikke kjenne sin egen kroppslige erfaring og dens grenser? Plassere noe som kunne vært en emosjonell kroppslig subjektiv erfaring lengst mulig unna der den gjør som mest vondt, det vil si utenfor ens egen kropp?

    Jeg vil tro en god innfallsvinkel til å bringe schizofreni-pasienten mer ut av overaktiv tankeaktivitet og hyperprosessering, er å hjelpe denne integrere fragmenter, kaoset av emosjonelle erfaringer plassert i ulike forestillinger i et desperat forsøk på å skape mening.. og at integreringen innebærer en annen kroppslig forankring, øving av evnen til å kjenne etter framfor å analysere, og dermed bringe aktiviteten mer i balanse mellom tanke og emosjon, mentalitet og opplevelse, hode og kropp.
    Desverre har jeg fremdeles så liten kunnskap på dette området, at jeg ikke kan slå i bordet med forskning etc som understøtter denne måten å tenke på. Det bygger på erfaring, noe kunnskap og ressonering derifra.

    Det ble veldig mange ord fra meg idag. Tankene løper fritt, men heldigivis kjenner jeg også min pust og min kropp.. tilstedeværende i verden.

    M

  2. Jeg tror desverre at psykiatrien fortsatt er fastlåst i gamle beh.modeller, som er mer ødeleggende enn til hjelp! Kan ikke bli bra av en schizofreni lidelse!? Ei slik holdning er jo å fjerne alt håp i stedet for å gi håp, som jo nettopp hel…sevesenet skal gjøre – gi ei positiv tro på at vi skal gjøre alt vi kan for å få deg frisk igjen! Hva slags hjelp er det i et slikt helsevesen? Hvordan kan vi vente at pas. skal ha håp hvis ikke vi, som helsevesen, har det?

    Kanskje er psykose psykens immunforsvar!? Når verden utenfor blir for tøff hjelper den mennesket til flukt fra virkeligheten. Jeg tror det er mye viktig info. å hente hos pas. som har opplevd dette på kroppen! Har vært så heldig å få lov å høre Arnhild Lauveng, psykolog og forfatter av bl.a. boka: ” I morgen var jeg alltid en løve. ” og det var en fantastisk opplevelse å høre på denne flotte dama sin berettelse om sin schizofrenidiagnose og veien ut av den, hun hadde personer rundt seg som støttet og trodde på helbredelse – gav håp, og se på henne idag! Personer som henne sitter nok inne med, langt på vei, nøkkelen til mysteriet rundt denne lidelsen.

  3. Takk for denne viktige siden, måtte bare flest mulig lese artiklene her, spesielt de som jobber i psykisk helsevesen, men gjerne alle andre også, og, viktigst av alt, reflektere lenge over de skrevne ord – til tankemønsteret fjerner seg fra gamle holdninger, med mottoet: Der det er liv er det alltid et håp!

  4. Dette er veldig interessant Anne Kristine. Dersom ”tankekjør” eller tanketvang og utrettelig tankevirksomhet som foranstaltning mot emosjonelt kaos er et element ved noen former for schizofreni, vil ulike teknikker for å forankre seg og skape trygghet ”på innsiden” sannsynligvis være til stor hjelp for mange. Håper de som sliter med denne følger linken til din side :-)

  5. Til Melinda Estelita Henriksen: Tusen takk for et grundig og velformulert innspill. Du trekker tråden til andre teoretikere på en spennende måte! Selv om du ikke har noe forskning i bakhånd, synes jeg at dine resonnementer er overbevisende og viktige! Jeg vil selv tenke litt over dine refleksjoner, og kanskje vi hører fra deg igjen angående dette tema ved en annen anledning :-)

  6. Hei!

    Dette er en veldig interessant artikkel, med tanke på den tilstanden man er i når man er psykotisk. Jeg har selv diagnosen Paranoid Schizofreni, men er blitt “friskmeldt”, det vil si at diagnosen min nå lyder Paranoid Schizofreni med full remisjon. Jeg har per i dag ingen symptomer på sykdommen. Og, veldig viktig, jeg skadet aldri noen mennesker da jeg var psykotisk.

    Jeg må innrømme at jeg tittet innom denne siden i dag grunnet spetakkelet rundt en viss massemorder som senest i går fikk samme diagnose som jeg selv fikk en gang i tiden. Bortsett fra det, er det ingen likheter mellom våre psykoser, eller oppfylte kriterier for å få diagnosen (ifølge de punktene om hans vrangforestillinger som ble oppgitt som avgjørende i media for diagnostiseringen), med unntak av at jeg også trodde at jeg ble overvåket en periode. Nå har dette innlegget i utgangspunktet egentlig lite eller ingenting å gjøre med denne massemorderen, jeg vil bare påpeke at folk som regel er svært forskjellige selv om de har samme diagnose. Jeg har aldri møtt noen som har opplevd det samme som meg under en psykose, og alle historier jeg har hørt fra andre med diagnosen, har vært ganske forskjellig innholdsmessig, men også symptommessig, selv om alle disse var rammet av samme sykdom. Jeg har imidlertid ingen sympati eller forståelse for massemorderen, grunnet hans handlinger, annet enn at jeg forstår at han er en vandrende og ekstrem sykdomstilstand, og at det uten tvil er en veldig trist sak på alle måter.

    Jeg var psykotisk uten å bli ‘oppdaget’ i lang, lang tid. Jeg oppførte meg normalt hele tiden, selv når jeg var alene, da det var frykt for overvåkningskameraer i hvert eneste rom i leiligheten, tilogmed på do. Den typen paranoia er rett og slett så skummel at du ikke nevner det for noen, i frykt for represalier fra ukjente som det virker som vil deg veldig vondt. (I mitt tilfelle var dette ingen spesifikk gruppe mennesker, de var rett og slett ukjente.) I tillegg hørte jeg stemmer, som omtalte meg i tredje person, og slaktet meg og min person på det groveste tjuefire timer i døgnet. Før de ble så intense som jeg nettopp beskrev hørte jeg dem som stemmer ‘utenfra’. Det vil si at det virket som om folk slang uberettiget dritt basert på halsbrekkende oppspinn og løgn til meg på gata.

    Til saken: At man tenker for mye når man er psykotisk er ikke tull, ihvertfall var det ikke det for mitt vedkommende. Jeg gikk grundig til verks.

    “Sagt på en enklere måte; Den schizofrene tar ingenting for gitt. Enhver bevegelse må overveies. Ethvert valg må undersøkes nøye. Enhver tanke må vurderes og en hver bevegelse må granskes før den iverksettes. Istedenfor å bevege seg fritt og uhemmet, må den schizofrene tenke så mye at enhver bevegelse blir oppstyltet. Alt virker usikkert og utrygt, og man må gruble over den minste ting, og det kan altså frarøve oss en normal måte å leve på.”

    Da jeg leste dette kom jeg på et gammelt dokument jeg skrev i desperasjon, fra tiden hvor jeg hørte stemmer utenfra, og var svært forvirret. Det er ikke etter min mening noe bra skrevet, men jeg tenkte at det kan være interessant å lese for de som ønsker å forstå litt mer om hvordan det kan være å være i en slik tilstand. Det handler i korte trekk om at det er altfor mange detaljer som utgjør en helhet til at den helheten (i teksten, antar jeg; en hverdagslig historie) kan gjengis korrekt i det hele tatt. Det ble skrevet på engelsk fordi jeg hadde vært en tur i England, og lyder følgende:

    “It’s impossible to explain things because of the endless variables in which others can percieve what you are trying to explain to them. Take a story. No story can be real without all the details of the context, the sensory input and output (actions) at any given time for the participants (throughout their whole lives until that action) and all the variables which I will term HOT at the time; human interior and exterior issues coupled with what to expect depending on the listeners own value system, which from person to person ironically is different from each other, which makes a fully functioning society-based value system difficult even though we know the basic rules and patterns. Everything else is based on who you are (who YOU are, and who others think you are, which again differs from each other, but is functioning as a unit) and where you come from (genes and environment, history and experience, and most of all: taught and inherent values against other values which you dislike or don’t even care about). In other words, this means that a story is just a story, and there is no entire truth about anything except from what you can extract from the actions committed and again set up against different value systems which will decide wether or not an action is i.e. good or bad in your eyes and mind. The consequences will therefore be based upon a common understanding of what’s common or not since one individuals thoughts is not enough to become one ‘truth’.”

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here