Mindreverdighetskompleks

Mindreverdighetskompleks

Mye av menneskets motivasjon og drivkraft stammer fra en følelse av mindreverd. Vi handler ut i fra et behov for å kompensere for en opplevd tilkortkommenhet. Er det virkelig mindreverdighetskomplekset som driver oss, eller finnes det en annen form for motivasjon?

I 1911 bryter Alfred Adler med Sigmund Freud. Adler har aldri ansett seg selv som en av Freuds disipler, men han var en fast deltaker på Freuds berømte onsdagsmøter. Hver onsdag møttes en gruppe menn (stort sett jødiske leger) for å drøfte ideer innenfor psykoanalytisk teori. Adler var uenig med Freud i at mennesket bare var drevet av undertrykte seksuelle følelser. Denne uenigheten førte til en splitt mellom Freud og Adler, og siden forfulgte Adler sine egne teorier på menneskets motivasjon. Noen år tidligere hadde Adler skrevet en bok som hevdet at mennesket var drevet at den oppfattelsen de hadde av seg selv og sine tilkortkommenheter. Behovet for å kompensere for egen utilstrekkelighet var i følge Adler en viktig komponent i utformingen av personens liv, drivkraft, motivasjon og målsetninger. Det var her teorien om det såkalte mindreverdighetskomplekset oppstod.

Alfred Adler (1992) var altså en kjent psykoanalytiker fra Wien, som frem til 1911 hørte til i kretsen rundt Freud. Han skiller lag med den klassiske psykoanalysen ved å hevde at mye av menneskets motivasjon handler om å kompensere for en følelse av manglende egenverdi. Han ser for seg at det lille barnet kommer inn i en verden hvor alle andre virker større og sterkere. Barnet vil streve etter å øke sin makt, og slik er starten på et liv hvor vi utvikler våre livsmønster som en respons på omgivelsene. Ofte opplever vi å komme til kort i forhold til en eller annen tilfeldig standard, og mye av livet handler om å utligne følelsen av å mangle noe. Adler mener at vi er grunnleggende sosiale, men vi bruker mye av livet på å øke vår innflytelse for å styrke fornemmelsen av en egenrådig identitet. Noen ganger blir vi alt for selvopptatte i kampen for å få betydning, men sunne mennesker vil også ha fokus på å tilpasse seg samfunnet og handle på måter som tjener vårt felles beste.

De fleste av oss vil fra tid til annen føle oss utilstrekkelige, usikre eller nedstemte. Når «ego» registrerer en følelse av underskudd, hender det at vi forsøker å kompensere. «Ego» vil fortelle oss at vi kan jobbe litt mer for å utjevne følelsen av mindreverd. Dersom vi får en lønnsforhøyelse eller en forfremmelse et sted i fremtiden, vil det gjøre oss tilfredse. Alternativt kan vi kjøpe noe nytt som er så flott at det vil øke vår anseelse blant venner, eller kanskje vi får det bra dersom mange mennesker bekrefter vår oppdatering på facebook.

Adler mente at det er denne prosessen som gav livet mål og mening. Vi utvikler oss for å kompensere for en opplevd svakhet. Tusenvis av talenter og egenskaper kan ha oppstått som en reaksjon på tilkortkommenhet. Behovet for å bli anerkjent er med andre ord driftet av et underliggende mindreverdighetskompleks. I en slik sammenheng kan det virke som om livet er en lang kamp for å bli god nok, og det er kanskje en trist konklusjon.

Fødselsrekkefølge

Adler er kjent for sine tanker rundt søskenrekkefølge. Han ser for seg at barnets plass i en søskenflokk kan spille en stor rolle med hensyn til barnets karakterdannelse. De yngste barna er eksempelvis mindre og har naturlig nok mindre innflytelse i familiesystemet i starten. I noen tilfeller vil det yngste barnet forsøke å overgå de andre familiemedlemmene i et forsøk på å bli familiens mest kompetente medlem. Noen småsøsken vil forsøke å tilpasse seg de eldre eller imitere dem. De forsøker å bli sånn som «de store» for å øke sin egen innflytelse.

Andre barn vil gå i motsatt retning. Her kan det virke som om posisjonen til de eldre søsknene ikke kan utfordres eller deles, og det yngste barnet vil utvikle seg i motsatt retning. Dette er en mer rebelsk strategi hvor de yngste familiemedlemmene konsekvent går sin egen vei for å vinne sitt eget terreng. Dersom de eldre barna er de pliktoppfyllende, skoleflinke og pertentlige, vil den rebelske strategien føre det yngre barnet i motsatt retning, noe som representerer en slags egenrådig styrke, men samtidig kan drive barnet i en svært uheldig retning.

Andre barn kommer inn i familien på en måte som Adler kaller «hit the ground running». Det vil si at de fra første stund tilstreber å leve opp til sine eldre og mer kompetente søsken. Her oppfattes de eldre søsknene som rollemodeller, og det yngre barnet strever fra første stund for å bli sånn som dem.

Karakterdannelse

PersonlighetsforstyrrelserAdler mente at menneskets karakter ikke var forhåndsbestemt av biologiske forhold, men noe som utviklet seg i kampen mellom to motstridende faktorer: Det ene var menneskets følelse av utilstrekkelighet og behovet for å kompensere for dette, mens det andre var behovet for å være en del av «det sosiale». Disse to behovene hadde en tendens til å stå i motsetning til hverandre. Å handle ut i fra mindreverdighet var et forholdsvis egoistisk prosjekt, hvor motivasjonen handlet om egen vinning. Det sosiale behovet var noe man kom til ved å prioritere andre mennesker og det «felles beste», og av og til på bekostning av eget beste.

Hvordan det unike mennesket utviklet seg, handlet hele tiden om hvordan det aksepterte eller avviste de ulike kreftene i ulike situasjoner. Å streve etter dominans og makt vil ofte reguleres av kollektive forventninger som kan holde våre mest egosentriske tilbøyeligheter i sjakk. Når vår forfengelige og egosentriske ambisjoner får forrang i menneskets utvikling, altså det man gjerne kaller for «spisse albuer», mente Adler at menneskets psykologiske dannelse risikerte å gå på «en smell». Han mente at det makthungrige mennesket følger en utviklingslinje som fører til egen ødeleggelse.

Egosentrisk versus sosial

Når de sosiale hensyn kommer i skyggen av det egosentriske, utvikler mennesket en del ganske aggressive karaktertrekk som forfengelighet, misunnelse, sjalusi, Messias kompleks og grådighet. Når disse egenskapene får overtaket, handler det som regel om en dyptgripende følelse av utilstrekkelighet. Likevel kan denne typen drivkraft genererer enorme mengder energi og pågangsmot. Mennesker i denne «kategorien» lever i troen på store triumfer som skal komme og veie opp følelsen av utilstrekkelighet. Problemet er selvfølgelig at «spisse albuer» fanger oss i egne behov på bekostning av omtanke for andre. Det vil si at vi stadig kommer i en posisjon hvor vi ikke skaper gode relasjoner, men hele tiden fornemmer at andre mennesker holder en viss avstand. Relasjonen til andre mennesker fungerer som en slags stadig bekreftelse på vår underliggende mangel på egenverdi, og når vi dernest reagerer med å kjempe ennå hardere for egne behov, er vi inne i en vond «egosentrisk» sirkel som legger opp til en anstrengende og ensom tilværelse.

Av og til kan disse menneskene ha sentrale posisjoner, og de kan tilsynelatende ha mange venner og tilhengere, men på et dypere menneskelig plan, er det ensomme, blant annet fordi det er lite overskudd til å tenke på andre når all energi handler om å tilkjempe seg noe mer for seg selv. Dette er mekanismer som skaper avstand og stress, snarere enn nærhet og tilfredshet. I en slik posisjon går man glipp av det beste i livet. Livet blir en kamp om å markere seg, og selv om man er selvsentrert, er man langt mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan man vurderes av andre. Man lever for «andres applaus» og berømmelse, og til en viss grad anser man seg selv som en heroisk person. Andre mennesker ser hvordan personens selvsentrerte fokus hindrer dem i å nyte livets muligheter.

Den skjulte egosentrismen

Adler skriver også en del om hvordan forfengelige mennesker skjuler sin egosentriske motivasjon for omverden. Ofte kan de beskrive seg selv om «ambisiøse» eller «fulle av energi», noe vi assosierer med gode egenskaper, men som av og til skjuler den egosentriske drivkraften. Noen kamuflerer også sine egentlige motiver og følelser bak en eller annen fasade som skal uttrykke det motsatte. For å skjule sin forfengelighet kan de kle seg svært moderat, fremstå som overdrevent ydmyke, eller på andre måter innta en posisjon og en holdning som uttrykker det motsatte av det de egentlig tenker: «Hva kan jeg få ut av dette?»

Vår beste drivkraft

Adler lurte på om store prestasjoner alltid er et resultat av et mindreverdighetskompleks. Er det slik at menneskets behov for å bli anerkjent og bekreftet driver det til å gjøre ting som andre kan beundre? Er det et «ego i underskudd» som driver verden videre i sin desperate kamp om å føle seg «god nok». Kan det hende at menneskets motivasjon og drivkraft hadde stoppet opp dersom vi ikke hadde noen følelser av mindreverd? Adler sin konklusjon er at mindreverdighetskomplekset ikke er nødvendig for å skape forandring og vekst i verden. Han tror at ulempene ved denne posisjonen er langt større en de eventuelle fordelene, både for enkeltindividet og samfunnet som helhet.

De store og betydningsfulle prestasjonene i verden er ikke generert av mennesker som strever etter å kompensere for egen tilkortkommenhet, men fra det motsatte: sosiale hensyn. Det kan virke som om et «ego i balanse» ikke lenger trenger noe fra omgivelsene for å føle seg hel eller «god nok». Her vil også drivkraften i deres motivasjon endre seg. Istedenfor å tilkjempe seg noe for egen del eller for å høste andres beundring, har mennesker i god balanse et mer genuint behov for å gjøre noe for «menneskets felles beste». De virkelig gode gjerningene, og de konstruktive bevegelsene i verden, stammer fra mennesker med et «ego i overskudd», eller i alle fall fra mennesker som drives mer av sosiale hensyn enn egne behov.

Mål og mening i livet

Mens Freud antok at mennesket var drevet av ubevisste krefter og tidligere erfaringer, hevder Adler at vi også er styrt av våre målsetninger, enten de er bevisste eller ikke. Psyken er ikke en statisk størrelse, hevder Adler, men snarere noe som kommer til liv i kraft av en mening knyttet til et mål, enten dette målet er egosentrisk eller sosialt motivert. Adler mener at måloppnåelse er en viktig del av det som driver oss fremover i livet, og streben etter å nå sine mål er et viktig element i et meningsfullt liv. Uten mål og mening, mister livet mye av sin farge, og mennesket mister mye av sin livskraft.
Vi styres av indre konflikterAdler påpeker at vi lever vårt liv i tråd med de fortellingene vi skaper om oss selv, hvem vi er og hva vi skal bli. Disse fortellingene reflekterer ikke alltid virkeligheten på en særlig presis måte, men de sørger for at vi kan leve livet med energi, fordi vi stadig er på vei mot noe annet. De Østlige visdomstradisjonene advarer mennesket mot et levesett som hele tiden er orientert mot et mål i fremtiden. Faren er at man går glipp av livet her-og-nå fordi man alltid lever «forbi øyeblikket». Man får ikke med seg det som skjer, fordi man har all sin mentale kapasitet investert i en tenkt fremtid. Det er altså noe heseblesende ved et liv preget av konstant måloppnåelse, samtidig som målsetninger og ambisjoner synes å være en viktig ingrediens i et meningsfullt liv. Psykisk helse handler nesten alltid om en god balanse, og jeg antar at det også gjelder på dette området.

Menneskets innbitte målrettethet er også det som gjør psyken så motstandsdyktig mot forandring. Adler skrev følgende om dette tema: “The hardest thing for human beings to do is to know themselves and to change themselves.” Igjen er Adler inne på å advare oss mot et liv drevet av ambisjoner om å bli bedre eller mer tilfreds med seg selv et sted i fremtiden. Det vil si at vi risikerer å avvise øyeblikket, eller hele tiden føle at det som er akkurat nå, ikke er godt nok, og kanskje er det oppskriften på et liv med mye drivkraft, men også et liv med kronisk mistrivsel eller misnøye med det som er. Igjen påpeker Adler at vi sannsynligvis lever best dersom vi klarer å dempe «Egoets jag» for å føle seg «god nok» til fordel for et mer kollektivt og fellesmenneskelig fokus.

Relaterte artikler

MislykketJeg føler meg mislykket: Noen føler seg mislykkede på jobb, sosialt eller i nære relasjoner. Ingen er født mislykkede, men mobbing, kritikk, kjeft eller avvisning kan gi oss denne opplevelsen. Depresjon kan bli ett av symptomene.

 

 

 

Mislykket og aldri god nokJeg er ikke god nok: Kollegaer og venner mener at Jørgen er meget dyktig i sin jobb. Selv føler han seg mislykket. Han føler seg falsk og forventer å ”bli avslørt”. Livet er en kamp mot følelsen av utilstrekkelighet. Hvorfor?

 

 

 

Kunsten a leve lykkeligKunsten å leve lykkelig: Lykke er ikke avhengig av ytre forhold. Gjennom mental trening og disiplin, kan vi oppnå en varig følelse av lykke. I følge Dalai Lama handler det om først og fremst om medfølelse.

 

 

 

MedmenneskelighetDe usedvanlig gode menneskene: Noen mennesker tapper oss for energi og egger til konflikt slik at samværet blir belastende. Andre skaper en åpen, trygg og vitaliserende atmosfære. Hva kjennetegner de beste medmenneskene?

 

 

 

Social MaskÅ miste seg selv bak sosial fasade: Det sosiale livet er fullt av koder og spilleregler. Noen blir så fanget av spillet at de glemmer å kjenne etter på hvem de er bak masken. Utfordringen er å bli mer seg selv, istedenfor å leve som en sosial refleksjon.

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar