Mindfulness meditasjon som samtaleterapiens følgesvenn

Grovt sett handler psykoterapi om å få mer kontroll på ubevisste impulser, men bør innsiktsorientert terapi suppleres av meditasjonsteknikker med fokus på kropp?

Mye psykologisk teori handler om barnets tidligste utvikling. Tanken er at barnets erfaringer i de tidligste leveår blir lagt som en slags grunnmur i den voksne personligheten. Opplever man mye svikt og utrygghet i tidlig alder, vil dette stimulere de områdene i barnets ”psykologisk hjerne” som reagerer med panikk i frykt for å bli forlatt. Når denne delen av hjernen blir stimulert mye hos barnet, gjerne fordi det opplever omsorgssvikt, vil denne panikkresponsen utvikle seg og oppta stor plass i den mentale økonomien. Dette betyr ofte at barnet også i voksen alder raskt vil reagere med panikk. Kanskje blir man redd for ensomhet og klamrer seg til venner og kjærester på en slik måte at det oppleves belastende for andre. Disse menneskene er sjelden oppmerksom på at deres frykt for ensomhet skriver seg fra tidlig alder hvor omsorgssvikt sørget for at deres biologiske panikksystem ble ”oversensitivt”.

På bakgrunn av slike forklaringsmodeller har psykologien vært opptatt av hvordan miljømessige faktorer kan skrive seg ned i biologien og senere komme til uttrykk i den voksne personligheten. Det første nivået av menneskets utvikling finner sin hovedvekt i hjernestammen hvor barnets tidligste erfaringer inkorporeres på et ubevisst nivå i psyken. Siden mønstrene er ubevisste, er de også automatiske. De aktiveres som et slags robotprogram og influerer på vårt liv utenfor våre bevisste tankevirksomhet. Reaksjonsmønstrene kan være ubevisste fordi de stammer fra en ikke-språklig eller preverbal epoke i barnets liv. Uheldig utvikling kan  legge grunn for symptomer som ikke alltid kan innfanges i tankene, men snarere er  følt på kroppen. Dette første utviklingsnivået står i direkte kontakt med det autonome nervesystemet og sender alarmsignaler til hele kroppen. I første omgang kan man registrere symptomene i det respiratoriske systemet hvor en person på alarmberedskap puster hurtigere og hever skuldrene.

Hvordan vi som mennesker utvikler en identitet i samspill med miljøet og krefter som påvirker oss i ulike retninger, har vi diskutert mer inngående i to tidligere artikler: Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I og Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II. Disse artiklene er skrevet som små psykologiske historier om Johanna og hennes kamp for å bli akseptert og finne en trygg identitet som kjæreste og arbeidstaker. Hun hadde i utgangspunktet mange mellommenneskelige problemer som førte til depresjon og angst. Gradvis klarer hun å se sitt eget mønster og bryte den negative spiralen. Poenget her er å vise hvordan tidlige erfaringer har skrevet seg inn i Johannas ”psykologiske biologi” og hjemsøker henne i voksen alder. Det samme er tema i vår artikkelserie om negative grunnleggende leveregler.

Det er også mye forskning som tyder på at mange mennesker går rundt med mye ubevisst angst og dermed befinner seg på en belastende psykologisk beredskap store deler av tiden. (Goleman, 2002 og 2003). Det fører ofte til fysiske plager og kroppslig slitasje. Min antakelse er at mye av disse plagene har et slags psykologisk utgangspunkt, men at vår våkne bevissthet eller «fornuften» ikke alltid er i stand til å avsløre disse biologiske angstmekanismene og dermed ikke evner å korrigere dem med «fornuften». Selv ikke når vi iverksetter direkte «avsløringstiltak» i form av introspektiv psykoterapi (dynamisk psykoterapi), myntet på å gjøre det ubevisste bevisst, eller terapiformer hvor vi systematisk kartlegger våre automatiske responser (kognitiv terapi), vil vi komme til å oppnå en psykologisk helbredelse. Av og til kan man selvfølgelig lykkes i terapi, men jeg påstår at det ofte mislykkes og at hele prosessen som regel er enormt tidkrevende.

Av denne grunn henledes jeg til å foreslå Patanjali og yogatradisjoner som supplement til terapien. Jeg mener eksempelvis at asana, som det fleste trinn i yoga, er en praksis som er direkte myntet på å balansere responser fra de grunnleggende biologiske styringssystemene. Når vi da vet at beredskapsaktivering på de grunnleggende psykologiske eller emosjonelle styringssystemene i hjernestammen har styrke til å koble ut våre refleksive tankesystemer frem til den opplevde «faren» er avverget, gir det mening å ha spesifikke teknikker som reduserer denne angstberedskapen slik at man kan utnytte de øvre nivåer i det psykiske apparatur til konstruktiv selvutvikling. Jeg mener dermed at mindfulness (oppmerksomhetstrening) eller enkelte typer kampsporter (Tai Chi) kan være et nødvendig tiltak i behandling av pasienter hvor hovedvekten av symptomene skriver seg fra tidlig omsorgssvikt eller traumatiske opplevelser.

Jeg innser at det ikke er så mye nytt i implementering av intervensjonsteknikker med fokus på kroppslige reaksjoner for å dempe uro i det autonome nervesystemet. Flere terapeutiske retninger erkjenner at vedvarende angsttilstander og tidlig traumatisering krever et fokus på den biologiske kroppen før man kan håpe på noen effekt av en mer innsiktsorientert terapi. Karakteranalyse er spesielt opptatt av dette, gestaltterapien har det også implementer og nevrolingvistiske programmeringsteknikker begynner alltid med å be pasienten slappe av og puste jevnt og rolig. Dette er også et viktig element i traumebehandling.

Til tross for at jeg er oppmerksom på et visst fysiologisk fokus i noe av den vestlig orienterte psykologien, mener jeg likevel at dette aspektet har vært underrepresentert i den kliniske hverdagen på psykiatriske sykehus. Det kan se ut som om et kartesiansk skille mellom biologi og psykologi ofte skaper faglige stridigheter, snarere en tverrfaglig samarbeid. Dette er selvfølgelig stadig i endring, men fremdeles mener jeg at kropp/psyke orientert behandling er beheftet med et slags ”uvitenskapelig” eller ”alternativt” rykte.

En av mine interesser i dette forehavende er det faktum at det finnes skoler som har beskjeftiget seg med ”mennesket som helhet” i flere tusen år og dermed besitter verdifull erfaring. Og av den grunn vil WebPsykologen fortsette å utforsket forholdet mellom Vestlig psykologi og Østlige visdomstradisjoner. Vi har allerede utforsket Østlig inspirerte selvutviklingsteknikker, som ulike varianter av meditasjon og yoga, i flere artikler og videoinnslag:

På WebPsykologen har vi også en del andre artikler som drøfter essensen i samtaleterapeutisk behandling.  Det handler om å utvide bevisstheten slik at vi avslører destruktive mønstre i vår tankevirksomhet, emosjonelle reaksjoner og atferd. I artikkelen Hva er psykoterapi handler det om essensen og grunntrekkene i samtaleterapi som behandlingsform. Hva er gruppeterapi? Tar også for seg terapiens vesen, men fra et gruppepsykologisk perspektiv. På Psykologi-TV har vi også flere artikler med videoinnslag som tar for seg samtaleterapiens vesen. Under overskriften Psykoterapi og gruppeterapi holder WebPsykologen et foredrag om ulike forståelser av samtaleterapi både på et individuelt nivå og et gruppenivå. WebPsykologen har også postet en artikkel hvor vi går gjennom de grunnleggende trekkene ved ulike psykoterapeutiske teorier. Denne artikkelen er supplert med videoinnslag under tittelen Berømte terapeuter forteller om psykoterapi. Mer generelt om ulike typer psykologisk behandling finnes under kategorien Behandling og psykoterapi. WebPsykologen holder dessuten et foredrag om Depresjon – Drømmer og Psykoterapi for dem som er interessert i drømmens betydning og funksjon i samtaleterapeutisk behandling.

Grovt sett handler terapi om å få mer kontroll på emosjonelle impulser. Det kan gjøres ved å styrke vår rasjonelle forstandsevner og vår selvinnsikt, men som nevnt i tidligere kan dette by på problemer i forhold til mange diagnosegrupper. Min bekymring er at menneskets våkne bevissthet eller Ego i mange sammenhenger ikke er innflytelsesrikt nok til å frambringe en virkelig inngripende forskjell på de lavere nivåene i vår psykiske fungering. Spesielt ikke et psyko-biologisk system som har lært å kode store deler av tilværelsen som farlig og seg selv som utilstrekkelig eller maktesløs.

Når alt kommer til alt har vår våkne bevissthet kun en marginal innflytelse på vår totale livsøkonomi. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. Det betyr at bevisstheten ikke gjør regnskap for mer enn 5 prosent, noe som kanskje ikke alltid er betydelig nok for en varig og konstruktiv endring i psykisk fungering. Kan man drive introspektiv undersøkelse i samtaleterapi og herigjennom modifisere innlærte erfaringsresponser dypt implementert i nedarvede styringssystemer? Kan man gjøre det ubevisste bevisst? Og eventuelt hvor lang tid vil et slikt prosjekt ta? Psykologer vet at dyptliggende patologiske karaktertrekk krever langvarig og tett oppfølging, og mange har erfaringer som tilsier at de terapeutiske bestrebelsene har en ganske beskjeden effekt.

Affektbevissthet er et godt eksempel på en intervensjonspraksis som går spesifikt og målrettet inn for å identifisere følelser. Her handler det om å koble en refleksiv bevissthet på dypereliggende emosjonelle responser. Men igjen må jeg vende tilbake til min bekymring, nemlig den at terapeutiske prosesser, ofte supplert av medikamenter, er enormt tidkrevende. Faktum er at mange pasienter dessuten ender opp uten noen permanent tilfriskning, hvorpå de risikerer å forstyrres av ubehagelige symptomer og/eller relasjonsforstyrrelse hele livet. Mitt spørsmål er hvorvidt yoga og mindful meditasjon kan komme inn som et forenende bindeledd mellom den bevisste tanken og de ubevisste responsene av uheldig karakter. Spørsmålet er om yoga og meditasjon kan (og eventuelt bør) implementeres som en slags katalysator i en samtaleterapeutisk prosess. Jeg tror at meditative selvutviklingsteknikker fra Østen er samtaleterapiens nødvendige ”sidekick” i den psykologiske helbredelsesprosessen.

Kilder

Bargh, J. A. & Cartrand, T. L. (1999). The unbearable automaticity of being. American Psychologist, 54, pp. 462-479.

Goleman, Daniel (2004). Destructive emotions. Bloomsbury Publishing PLC. (Anbefales!)

Goleman Daniel (2005). Emotional intelligence. Bantam Dell Publishing Group. (Anbefales!)

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here